En kronikk av Tor W Andreassen, professor ved Norges Handelshøyskole og leder av Open Innovation Lab of Norway’s faglige råd
Fredag 30. juni presenterte næringsminister Jan Christian Vestre fem tiltak for å stimulere til grønn omstilling. Dessverre levde han ikke opp til forventningene.
Vestre skal ha ros for sine pedagogiske evner og smittende entusiasme da han presenterte det grønne industriløftet som det neste store industrieventyret etter gjødselproduksjon, oljeindustrien og karbonfangst.
Initiativet er prisverdig, og det er vanskelig å være negativ. Men som så ofte med denne regjeringen, kommer de sent og for sakte til en fest som allerede har pågått andre steder en stund. Det er en festbrems at Biden-administrasjonens Inflation Reduction Act (IRA) gir grønne bedrifter i USA 391 milliarder dollar i støtte. Dette frister globale ledere, inkludert norske.
For å unngå at norske selskaper som for eksempel Yara eller Freyr flytter virksomheten til USA, må næringsministeren tilby dem mer enn bare statlige lån, investeringer og en milliard til batteriproduksjon. Men det er andre forhold som gjør Vestres nye industrieventyr til et risikofylt prosjekt.
Rapporten “Eksportmeldingen 2022” peker på tre utfordrende forhold for suksessen til norsk batteriproduksjon. For det første må aktørene ha tilgang på arbeidskraft, rundt 8 100 personer, som for øyeblikket jobber andre steder. For det andre har ikke arbeidskraften den nødvendige kompetansen for effektiv produksjon av batterier. Til slutt er tilgangen til billig strøm usikker eller utsatt. Ifølge Vestre er det på produksjonskostnadene Norge kan konkurrere. Det er vanskelig å se hvordan.
I hver EV-batteripakke er det flere sammenkoblede moduler som består av titalls til hundrevis av oppladbare Li-ion-celler. Dette er et standardprodukt hvor prisen i det globale markedet er på vei nedover. Cellene utgjør omtrent 75 prosent av den totale kostnaden for en gjennomsnittlig batteripakke. Produksjonsprosessen, som innebærer produksjon av elektroder, montering av forskjellige komponenter og ferdigstillelse av cellen, utgjør resten av kostnadene.
Det er på de siste 25 prosentene at Norge, ifølge Vestre, kan ha en kostnadsfordel dersom produsentene får rikelig tilgang til billig energi og kompetent arbeidskraft. Med vår tilknytning til Europa og ACER-avtalen må vi anta at europeiske strømpriser også vil gjelde i overskuelig fremtid.
Alt i alt mener jeg at det grønne industrieventyret er en høyrisiko-satsing med betydelig nedside. Noen vil hevde at det er viktig å satse og ta risiko. I den forbindelse vil jeg si at det kanskje finnes større potensial for bærekraftig og lønnsom vekst innen eksport av digitale tjenester.
