Et globalt og lettpåvirkelig finansmarked, nedgang i oljeprisen, et økende press på velferdsstaten med arbeidsledighet og varsel om kommende eldrebølge er realiteter i dagens Norge. Spørsmålene er: Hva skal vi leve av etter oljen? Hvordan utvikler vi en bærekraftig velferdsmodell og hvordan øker vi verdiskapningen slik at inntektene fortsetter å være større enn kostnadene? Svarene ligger i nye typer økonomiske logikker. Sosialt entreprenørskap og innovasjon bærer i seg muligheter for utvikling og fremvekst av en ny forretningslogikk.
En ny forretningslogikk
Sosiale entreprenører og innovatører møter behov i samfunnet som verken etablerte bedrifter eller velferdsstaten er laget for å ta tak i. De utfordrer dermed rådene ideer om hva forretningsvirksomhet er, og hvordan innovasjon skapes.
Dagens dominerende bedriftsmodell ble første gang formalisert i selskapslovgivningen i Storbritannia på midten av 1800 tallet. Nyskapningen førte med seg en enorm frigjøring av kapital, som muliggjorde investeringer i store infrastrukturprosjekter. Den førte også med seg en rask oppblomstring av småbedrifter, som gav folk levebrød og tilgang til varer og tjenester som tidligere bare hadde vært tilgjengelig for de rike. Men med denne modellen ble forbindelseslinjene mellom de menneskene som investerte i bedrifter og samfunnet for øvrig kuttet. Eierne og investorene kunne ikke stilles til ansvar for konsekvensene av bedriftens disposisjoner. Bedriftene ble egne juridiske personer, og disse personene skulle ikke drive med velferd. Dette bruddet sliter vi med i dagens globale verden. Problemet er etterhvert så akutt at professor Colin Mayer ved Oxfords Said Business School, foreslår en “ reinvention of the corporation”. De sosiale entreprenørene og de sosiale innovatørene bringer med seg en “re-kobling” mellom bedrift og samfunn. De sosiale entreprenørene driver næringsvirksomhet, og de løser sosiale oppgaver som det kanskje ikke ligger så stor fortjeneste i. For disse aktørene er økonomi mer et virkemiddel for å skape sosiale resultater enn et mål i seg selv. For sosiale entreprenører og innovatører skal virksomheten gi et levebrød. Det er altså ikke snakk om ubetalt frivillig innsats. Dermed gjør de næringslivet mer mangfoldig og komplementerer de kommersielle virksomhetene.
Mye ved økonomien har forandret seg siden midten av 1800 tallet. Vi har i Norge i dag en samfunnsorden som grovt sett kan deles i tre: markedet eller privat sektor, staten og offentlig forvaltning og frivillig sektor. Det er tydelig etablerte skillelinjer mellom dem. Økonomiske transaksjoner mellom dem er vanskelig, og det er laget noen hybride, organisatoriske løsninger for å få det til. De sosiale entreprenørenes genistrek er at de overskrider tredelingen i samfunnsordenen. De trekker på ressurser fra alle sektorene og blander ulike driftsformer. De selger tjenester og produkter, mottar tilskudd og støtte, og får hjelp av frivillige og ansatte. Det er ikke alltid lett å skille mellom sosiale entreprenører, sosiale virksomheter og organisasjoner og mer rene kommersielle aktører. De sosiale entreprenørene organiserer seg ulikt og fungerer på ulike arenaer. De krysser grenser i sin søken etter balanse mellom økonomiske og sosiale resultater.
NAV i førersetet
NAV er den offentlige institusjonen som til nå har kommet lengst i å definere sosialt entreprenørskap, De har en definisjon som er et ypperlig eksempel på den balansekunsten de sosiale entreprenørene må utøve. Det dreier seg om en ordning hvor sosiale entreprenører kan søke om midler til fattigdomsbekjempelse. For å motta støtte, må søkeren oppfylle samtlige av NAVs kriterier: de må definere seg selv som sosial entreprenør, drive virksomhet som har som mål å løse sosiale problemer på nye måter og det må være vedtektsfestet at det ikke skal tas ut utbytte. Videre skal virksomheten drives av de sosiale resultatene, ha en forretningsmodell som skaper økonomisk bærekraftighet over tid, og sist men ikke minst må virksomheten være registrert i Frivillighetsregisteret. NAV er en av få kilder til en form for kapital, som er et stort behov blant sosiale entreprenør. Offentlig sektor på sin side investerer ikke selv, men gir tilskudd og trygd. Private investorer er skeptiske til å investere i sosiale virksomheter og er ukjente med begrepet sosial avkastning, og de store veldedige fondene og stiftelsene er preget av ad hoc gaver. Johan H. Andresen i Ferd har utviklet en av flere mulige modeller for skalering av sosiale virksomheter, men troner foreløpig ganske alene som sosial investor med selskapet Ferd sosiale entreprenører.
De moderne eventyrheltene
Effekter av bedrifters virksomhet er mer enn hoder og penger. Det handler om trippel effekt og positive ringvirkninger både for enkeltmennesker, familien, bedriftene, lokalmiljøet og storsamfunnet (Profit, People, Planet). Sosialt entreprenørskap må altså forstås som samspillet mellom verdiene, aktivitetene, forretningskonseptet og de sosiale og/eller miljømessige effektene som ønskes skapt. De sosiale entreprenørene og de sosiale innovatørene er svært ulike, samtidig er noe av deres særegenhet knyttet til deres evne til å handle på tvers av definerte fagområder og virksomhetsgrenser. Et viktig element i sosialt entreprenørskap er nytenkning og innovasjon. Evnen til å fange opp muligheter for forbedring og ressursutnyttelse, stimuleres av samhandling mellom parter med ulike perspektiver, roller og kompetanse. Innovasjon skjer i møtene mellom ulikheter, og i samarbeid med de sosiale endringsagentene utfordres etablerte sannheter og siloinndelingene. Dersom vi har vilje til å la oss utfordre vil innovatørene også kunne bidra til å utvikle en kultur for læring og innovasjon.
De sosiale entreprenørene og innovatørene skriver bedriftene sine inn i samfunnsordenen igjen, til adskillig skepsis fra Big Business og Big Governement, som har vent seg til at bedriftene skal være eksternaliteter i deres verden. Likevel klarer stadig flere sosiale entreprenører og innovatører å skape gode bedrifter, og med det demonstrerer at det er mulig å lykkes, selv med en litt annen forretningslogikk. Men det er tungt å gå opp nye, institusjonelle spor. Det trengs nye kapitalformer, nye måter å tenke om avkastning på og nye markedsmekanismer, og det tar tid. Det handler om langsiktig utålmodighet og evnen til å ha flere baller i luften samtidig. Kanskje kan også mer tradisjonelle bedrifter la seg inspirere og selv bidra til å koble forretning og samfunn med hverandre og re-definere formålet til å skape “delte verdier” – nærmere bestemt: produksjonen av en samfunnsnyttig verdi ved å hjelpe til med å løse samfunnsutfordringer. Kanskje er dette til og med mulig å gjøre på måter som gir positive effekter både for bedriftene, lokalsamfunnet og storsamfunnet.
Feltet mangler fortsatt anerkjennelse i Norge og kunnskapen er spredt og uoversiktlig. I dag er det godt over 400 personer som definerer seg selv som sosiale entreprenører eller sosiale innovatører, og de fleste av dem befinner seg godt utenfor medienes radar. Mer ukjente eksempler er; MERK Norge as, Diamond Care Norge as, Mikrofinans Norge, Sosial Finansiering as, KREM og Gjeldsassistanse as, et utvalg av de 20 virksomhetene som har samlet seg i Senter for Sosialt Entreprenørskap og Innovasjon, og som sammen med Hovedorganisasjonen Virke, nå skaper en arena for samarbeid på tvers, og økt innsikt i mulighetene som befinner seg i skjæringspunktene mellom de tradisjonelle siloene. Dette forteller Vibeke Hammer Madsen adm. Dir. i Virke mer om på seminaret ”Sosialt entreprenørskap- fra ord til handling” som finner sted på Stortinget i dag, den16 november.
