Sosiale prosjekter og bistand er bra, men er ikke nødvendigvis entreprenørskap, skriver Chris Klemmetvold.
(Innlegget er en redigert versjon av et innlegg på Chris Klemmetvolds blogg.)
Norge har lang historie med fond og stiftelser og statlig praksis for å dele ut (spy ut) penger til gode formål uten å be om annet enn rapporter. Vi vet lite eller ingenting om hvordan dette virker. For meg er noe av poenget med sosialt entreprenørskap nettopp at vi kan skape målbar sosial verdi og bærekraftige løsninger.
Dette handler ikke om at det bare har samfunnsøkonomisk verdi dersom John blir rusfri eller Nils slutter å mobbe Eva. Det handler om at vi faktisk kan kvantifisere og telle hvor mange som før ble mobba, men nå har det bra og hvor mange som før var rusa, men nå har jobb.
Samtidig betyr entreprenørskap at vi kan lage profesjonelt organiserte løsninger som står på egne ben og ikke er avhengige av almisser eller skattepenger.
Resultater trumfer idealisme
Her er jeg og Bitten Schei ganske uenige. Schei har tidligere under tittelen «Sosial lapskaus» på 3in.no delt sosialentreprenører inn i gruppene underdogs, akademikere og omdømmebyggere.
• Les også: Oslo kommune vil fremme sosial innovasjon
Jeg ble provosert over den enkle inndelingen, men lot innlegget ligge den gangen. Nå har imidlertid jeg og Bitten vært på seminar om «Nye finansieringsformer for framtidas utfordringer». Jeg kan ikke forstå at jeg har vært på samme seminar når jeg ser hva hun skriver:
«Har vært hektet av feltet i et år, og fikk meg en liten AHA opplevelse. Nå er det slutt på storytellingen. Nå skal det måles, veies og telles. Nå kommer det ovenfra det meste. Begreper som Social Impact Bonds og Social Impact Investments er viktig å kunne. Og det dreier seg om Value For Money.»
Her er et par tingå ta tak i:
For det første; ingen på dette seminaret har sagt at vi skal slutte å fortelle historier.
For det andre er det vesentlig å måle. Jeg håper at alle de som ønsker å bruke penger på å løfte sosialentreprenører prøver å få mest mulig ut av pengene. «Value for money» bør være viktig for de som deler ut penger fordi det bidrar til mindre mobbing, rusfrihet, mindre ensomhet også videre. “Social impact bonds” er en metode for å gi investorer tilbake pengene sine dersom fengselsfugler ikke kommer tilbake til fengsel og dersom mobbing reduseres, og “social impact investment” handler om at snille penger ikke lenger øses ut tilfeldig, men faktisk investeres i rusfrihet og bedre bomiljøer.
Entreprenør = salg
Det er riktig at det er viktig å vite hvor skoen trykker for å kunne gjøre noe sosialt, men har man ikke en forretningsmodell (les: noe man selger), er man ikke entreprenør. Da kan man heller ikke bygge en skalerbar løsning som står på egne bein. Noe av det spennende med sosialt entreprenørskap er nettopp løsninger som på egne bein kan vokse, uavhengig av velferdsstaten, og samtidig tette hullene i den samme velferdsstaten.
Bitten og jeg kan være helt enig om at større kommersielle bedrifter med sterk CSR-profil og satsning på omdømmebygging er og blir kommersielle bedrifter. Disse bør ikke slippe til når NAV skal dele ut penger til sosiale entreprenører.
• Les 3ins sak om Klemmetsvolds Medarbeiderne her.
Det er imidlertid en vesensforskjell mellom å være kommersiell for å tjene mest mulig penger, og å tenke kommersielt for å tjene penger til en virksomhet som eksisterer for å skape sosiale resultater. I min virksomhet, Medarbeiderne, må vi tenke kommersielt for å tjene penger, slik at vi kan lønne de tidligere rusavhengige vi skal ansette.
Sosiale prosjekter og bistand er bra, men er ikke nødvendigvis entreprenørskap.
Hvis det er noen som sauser til begrepet sosialt entreprenørskap er det nettopp Bitten Schei.
Sosial lapskaus sjøl.
