Jan Vardøen, Norges kanskje mest kjente utelivsgründer, tror nøkkelen til suksess i utelivsbransjen er å beholde troen på prosjektet du jobber med.
– Det er faktisk fullt mulig å gi opp, jeg har bare aldri tenkt tanken selv, forteller han.
Som norsk musiker, filmregissør, forfatter og utelivsgründer, har Jan Vardøen alltid hatt mange baller i luften, men han er kanskje mest kjent for sistnevnte. Født og oppvokst i England, kom Vardøen først til Norge i 1988 hvor han utdannet seg til trebåtbygger i Risør, familiens hjemby. Her jobbet han i fem år før han pakket sammen sakene sine og flyttet til Oslo, hvor Grünerløkka skulle bli hans nedslagsfelt. Her åpnet det seg en mulighet da han ble bedt om å hjelpe til med å åpne den mexicanske restauranten Mucho Mas, som har blitt en stor suksess.
– Jeg hadde personlig aldri noe tvil om at det skulle bli en suksess, men det var jo litt fint at det faktisk ble sånn også, sier han og ler.
Senere har han blitt knyttet til kjente steder som Bar Boca, Los Lobos, Parkteatret, Smelteverket, Villa Paradiso og The Nighthawk Diner.
– Jeg kan ikke si at alle valgene mine har hatt mye mål eller mening. Jeg har sagt ja til veldig mange ting, og så har det bare vokst seg til. Jeg tror derimot at mye av grunnen til at det går så bra er at folk ser at jeg leverer. Sier jeg at jeg skal gjøre noe, så gjør jeg det. Du kan si at det blir som en slags besettelse.
Vardøen “Om å ha speil i baren”
Ikke bare på skinner
Under foredraget hans på ChangeByDesign, som er en fagfestival for alle som søker inspirasjon innen endring, innovasjon og bærekraft, innrømmer Vardøen at ikke alle prosjektene han har gjort har gått på skinner.
– Jeg prøvde meg engang på en klesbutikk/CD-sjappe. Den gikk vel i minus i 16 år før jeg la opp. Jeg prøvde meg også på en delikatesseforretning som også gikk kjempedårlig. Jeg trodde folk var glad i middelhavsmat. Folk er jo så bereist, og du tror folk vil ta deg godt i mot om du tilbyr dem noe godt. Men folk sier ofte noe og gjør noe annet. De sier kanskje at de har reist til Barcelona og elsker tapas, men i virkeligheten handler de på Rimi. Dette er noe vi sliter med den dag i dag også, forteller han.
Til tross for noen mindre suksessfulle prosjekter, skal det mye til før Vardøen kaster inn håndkledet.
– Du kan vel si at jeg ikke er typen som gir meg så lett. For en liten stund siden snakket jeg med en kar om et prosjekt de drev med og spurte hvordan det gikk. Da de sa de hadde lagt opp, skjønte jeg ikke hva de mente. Jeg forsto etterhvert at det var jeg som var den dumme. Det er faktisk fullt mulig å gi opp, men jeg har aldri tenkt den tanken selv. Det er kanskje ikke sunt, men i mitt tilfelle har det stort sett vært en positiv ting.
– Vi liker rot og vi liker at og tro at folk egentlig er litt som oss selv
Gründerkongen forteller at den beste strategien man kan ha hvis man skal komme med noe nytt, er å fylle et hull man selv savner i sin egen hverdag.
– Hvis det er noe jeg savner, så vil jeg automatisk ha det. Jeg ville ha god stemning, god musikk, god vin og gode drinker til en rimelig penge. Hvis ingen andre ville gjøre det, så skulle iallfall jeg gjøre det, tenkte jeg.
Fellesnevneren for de fleste stedene Vardøen eier eller har jobbet med, er at stilen ofte er litt sliten og rotete, samtidig som den oser varme, ekthet og intimitet.
– Jeg føler at varme, rot og intimitet er noe som folk er veldig glad i selv om de kanskje ikke vil innrømme det. Vi liker rot, og vi liker å tro at folk egentlig er litt som oss selv. Litt sånn som at vi later som om vi rydder hjemme. Trikset er altså å gi folk noe å identifisere seg med.
Vardøen sammenlikner ofte det å bygge et utested med å bygge en båt. Den må være egnet til oppgaven, den skal flyte, den skal være tett og den skal trekke til seg folk.
– Det er altså mange behov å dekke. Og jeg stjeler som faen. Mange av tingene på mine steder har jeg sett andre steder, lat meg inspirere av og kopiert. Når det er sagt, så vil jeg ikke påstå at jeg har noe prestisje i å repetere noe, men det må allikevel være lov til å lære av ting folk har gjort før deg, uten at du behøver å bli stemplet som en kopist av den grunn. Jeg fikk derimot engang høre av noen designstudenter at et av stedene mine var for reaksjonært. Da må jeg innrømme at jeg ble litt sur, jeg har ikke glemt det for å si det sånn, sier han skøyeraktig.
Å finne de gode menneskene
Til tross for at Vardøen liker det han beskriver som en litt rotete stil, liker han ikke bruken av rekvisitter.
– Jeg er veldig opptatt av at alt skal ha en funksjon. Samtidig må stedet ikke være for stivt, slik at folk trives. Det er også derfor vi bruker veldig mye tid på å sørge for at vi bare ansetter hyggelige folk. Det er det viktigste. Det handler om å finne de gode menneskene.
I tillegg er han opptatt av at menneskene rundt han er komfortable nok til å gi han sine innspill.
– Innspill fra folk du omgås med, kan være gull verdt. Da gjelder det å ikke oppføre seg som en utilnærmelig kødd, sier han skøyeraktig.
Tid er ikke penger, den er gratis
Med alle prosjektene han har på gang, blir Vardøen ofte spurt om hvordan han får tid til å gjøre alt.
– Dette skjønner jeg ikke. Jeg har et veldig flytende forhold til tid. Tid er en skatt og er en verdifull ting, men den er også helt gratis. Hvis du skal bygge et sted og ikke har noen penger, hva har du? Du har tid! Nordmenn verner mye om fritiden sin, og det er veldig bra. Samtidig blir det feil å sammenlikne tiden som en elv som renner forbi og går tapt. Jeg ser det heller som et hav hvor man har mulighet til å ta så mye man vil.
Og med mange ideer, muligheter og et hav fullt av tid, forblir Vardøen en travel mann. Men noe som et perfekt øyeblikk, finnes ikke mener han.
– Prosessen tar aldri slutt. Når man åpner et nytt sted, så popper man champagnen, men dagen etterpå må man allikevel stå og ta oppvasken. Det er derfor viktig at man setter pris på selve prosessen og sørger for at man har det fint mens man holder på. Det er og forblir mitt mantra, sier han og smiler.
