“Grenseløs” sa min terapeut til meg at jeg var. Da refererte hun til min evne til å hoppe ut av trygghetssonen, ut i verden, til Russland, Kina og Afrika, uten fast bopel, og penger. Andre ser på deg på en annen måte enn du selv gjør. Det du gjør er jo naturlig for deg. Hva skulle jeg ellers gjøre for å få brukt min skaperkraft annet enn å følge mine visjoner og drømmer? Hun rådet meg til at også jeg måtte bygge meg noen rammer. En lønn å leve av og et sted for meg selv. Men jeg er jo ut i verden for å finne ut hvem jeg egentlig er. Denne reisen har ført meg ut på mange fantastiske eventyr. Men i blindsonen min kan jeg se i ettertid at jeg strakk strikken veldig langt. Og at det var en lærdom som skulle komme ut av det med grenser.
Innovasjon
“Innovasjon handler om å skape et handlingsrom for forskjeller og mennesker som vil bryte grenser og overskride tilvante kategorier”, sier forsker Siri Meyer. Og Kathra M. Ali, asylsøker fra Somalia sier: “Det er positivt å være annerledes.”
Begge sier det samme. Det handler om retten til å være seg selv. Hvis ikke du setter dine egne grenser, er det andre som vil gjøre det for deg.
Samfunnet trenger et mangfold av forskjellige mennesker. Det er det som er demokrati. Men i praksis er det mange sanksjoner som er ute å går når du ikke følger normen. Homoseksulle, transseksuelle, lesbiske merker dette særlig godt.
Å finne dine egne grenser
er noe av det vanskeligste som finnes synes jeg, og å markere de.
Er det fordi jeg er kvinne, og sosialisert til å være omsorgsperson og har en hjelperolle i livet? Jeg tror det er universelt ved det å være menneske. Samtidig tror jeg også at dette er spesielt vanskelig for kvinner. Og offerrollen inntrer ganske fort.
Feminisme
handler om frihet. Om å ikke bli hindret i å gjøre noe ”bare” fordi du er gutt eller jente. Det handler om å få være slik du aller helst vil, om å få gjøre de valgene du føler er riktige for deg – ikke de valgene du føler at du bør gjøre, fordi du tilfeldigvis kom til verden med et bestemt kjønnsorgan. Og det handler om adgang til de arenaene og de sammenhengene hvor man ønsker å være. Det handler om lik rett til lik deltakelse. Det er dette jeg har sloss for i hele mitt liv, uten å ha klart å sette ord på det før nylig.
Sivilisasjonens løgner
handler om hva vi i oppvekst, oppdragelse, skole, samfunn, i media og av foreldre blir fortalt om hvordan vi skal være. Gutter skal ikke gråte, og piker skal være søte og snille, ligger dypt forankret i meg. Dette er på åpne og subtile måter blitt podet inn i meg for at jeg skal tilpasse meg samfunnets koder og normer. Og jeg ble en snill og stille pike som tilpasset meg, gjorde lekser og var flink på skolen. For du måtte ikke komme hjem med dårlige karakterer. Det var et ris bak speilet. Heldigvis våknet jeg på sytti tallet med radikaliseringen og feminismen.
I mitt lokalsamfunn
er jeg nok annerledes. Å være innovatør og selvstendig næringsdrivende med et sosialt fokus er sjelden vare på små steder. Jeg kjenner mest fellesskap med kunstnere. De har alltid vært utenfor boksen og fulgt sin egen vei. Jeg har lengtet etter å høre til i et fellesskap. Har alltid lurt hva som er i veien med meg. Men det er ikke lenger så viktig.
Kunnskapens stemme
-en veiviser til indre fred er en fin bok av Don Miguel Ruiz. Denne boken minner oss på en dyp og enkel sannhet: Den eneste måten vi kan stanse den følelsesmessige lidelsen og gjenvinne livsgleden på, er ved å slutte å tro på løgner – vesentlig om oss selv. Når vi åpner våre åndelige øyne, vil vi oppleve at livet er enkelt og ukomplisert. Når løgnen fanger oppmerksomheten vår, lukker våre åndelige øyne seg. Men hva er sannhet og hva er løgn? Følelsene dine er alltid sanne. Tankene dine lyver vanligvis. De er stemmen til det du har lært; de er kunnskapens stemme. Forfatteren kartlegger de selvbegrensende holdningene som fratar oss livsgleden og skaper unødig lidelse.
Om å være tydelig
Kroppen min gir nå beskjed. Etter årelang misbruk av mangel på grenser og invadering av andre mennesker som jeg har tillatt å la meg bli tråkket på, reagerer alle mine celler før hjernen. De skriker lydløst når mine grenser blir tråkket på. Det er i situasjoner med andre mennesker du kjenner at noen kommer innenfor din personlige sone. Jeg har alltid rullet ut den røde løperen for andre. Det lærte jeg som barn. Og ble dermed ekstremt andre – orientert. Nå er grensen nådd. Du kan kun ta ansvar for deg selv. Hvis du ikke gjør det, kan du heller ikke hjelpe andre til å hjelpe seg selv. Og jeg er ikke lenger redd uenighet. Uenighet er sunt. Så nå gir jeg beskjed, veldig tydelig og klart, på en fin måte. Og inni meg sier jeg: DONT`FUCK WITH ME!
