Ukas store happening var selvsagt valget og mens noen slikket sine sår og andre feiret, finner vi i InnoMag grunn til å feire det norske partimangfoldet. Det er noe av det samme mangfoldet vi finner igjen blant landets mange gründervirksomheter, og det tror vi er en nasjonal styrke verdt å feire.
Uka ble også Per Fugellis siste blant oss, men takket være godt regisserte og ektefølte innlegg på Facebook, vil hans digitale røst leve lenge. Ingen ropte så tydelig ut om våre norske verdier og betydningen av å tilhøre sin flokk, og det i en tid der mange er seg selv nok!
Vi skal være forsiktige med å slå i bordet med de dyptpløyende analysene så snart etter at valget ble gjennomført, men vi tror likevel at årets valg kan oppsummeres som en styrkeprøve mellom to syn på fremtiden. Litt over halvparten av oss valgte fremtidstro og kjente seg igjen i et bilde der lyse, optimistiske farger om hvor Norge er på vei vant frem, mens de som malte opp et nasjonalt skremmebilde der reformer og omstilling fremsto som selveste styggedommen, tapte. Vi så også antydninger til stygge triks og ufine metoder, men alt i alt var det en valgkamp der alle fikk mer enn nok taletid, men kanskje litt for lite lyttetid. Mye kom til å dreie seg om personene Erna og Jonas, og altfor lite om de store prosjektene de var villige til å sloss for. Det hersker liten tvil om at Jonas malte med mørkere malerskrin enn det Erna valgte, og til syvende og sist var det kanskje det som gjorde at Arbeiderpartiet tapte valget og nå må gå i seg selv.
Våre lesere kan lære mye av partienes evne til å ønske å lære av sine valg, og Arbeiderpartiet skal visstnok sende ut 55 000 emailer for å få tilbakemeldinger om hva som gikk galt. Litt ironisk for Jonas som har ivret for økt satsing på Norges blå verdier, er det ord som havari og grunnstøting som nå benyttes, – maritim terminologi er som moderne teknologi verken god eller ond, den kan brukes til alt fra å redde liv til å ødelegge politiske karrierer.
Prosessen er allerede i gang, og på samme vis som enhver virksomhet som ønsker å overleve må systematisere innovasjonsprosessen gjennom en målrettet, åpen og strukturert innsamling og utvikling av nye ideer, må også Arbeiderpartiet gå i seg selv. Alt annet er å spille russisk rulett med sin fremtid. Når det meste roer seg vil partiet konkludere med at en mangemillionær fra Holmenkollåsen ikke når frem bredt nok, selv om Jonas åpenbart er en svært solid og sympatisk partileder. Samtidig vil spørsmålet tvinge seg frem; Er det naturlig at Arbeiderpartiet fortsetter å være det største partiet i en verden der arbeiderne har bedre utdanning og kan mer enn sine ledere, og der de styrer roboter og smarte maskiner mens de samtidig videreutvikler sin doktorgrad i informatikk eller biokjemi? Kanskje vi nå er vitne til starten på et nytt politisk landskap der tradisjonelle skillelinjer og kampsaker erstattes av nye grenseoverskridende saker?
Et av temaene vi gjerne skulle sett mer fokus på var dette; Hva skal vi lære våre barn når jobbene de skal utdannes til ennå ikke eksisterer, teknologien de vil benytte fortsatt ikke er funnet opp, – for å løse problemer vi foreløpig ikke har forstått.
Det samme spørsmålet burde også stilles av våre helsepolitikere; Hvordan skaper vi en mest mulig innbyggervennlig helsesektor som tar utgangspunkt i pasientenes situasjon, i stedet for å tilrettelegge et system så komplekst, omstendelig og pasientfiendtlig at de som kan, reiser utenlands eller kjøper seg ut av problemet, – og det i verdens presumptivt beste land å bo i. Vi oppfordrer både våre politikere og deg som leser og lese artikkelen om hvordan AI- kunstig intelligens nå endrer det engelske helsevesen.
La oss gratulere Erna Solberg og hennes støttespillere i Venstre, FrP og KRF med fornyet tillit, og minne om at det fortsatt er mye ugjort.
Mesteparten av innovasjonsgevinstene er slik vi ser det fortsatt ikke hentet ut!
Vi håper også Erna nå benytter anledningen til å få flere endringsagenter inn i regjeringen og øke omstillingsfarten, ikke bremse den slik enkelte krefter ønsker. Selv om vi ikke har alle svarene, vet vi at norske endringsagenter vil være en del av løsningen, samtidig som de partiene som forsøker å stoppe utviklingen, er dømt til å tape kampen om fremtiden.
Det er menneskelig å frykte det ukjente, men særlig nyttig eller verdiskapende er det ei. Det har ukas grundercase innsett, han har nemlig i stedet stilt spørsmålet; Hva skjer hvis vi tenker helt nytt?
Etter femten år med høylytt undring over at de nordiske landene – som produserer både sprit og melk av høyeste kvalitet – ikke har fått frem en eneste aktør som utfordrer Baileys i kremlikørmarkedet, bestemte Øyvind Løkling seg for at nok fikk være nok. Hans begrunnelse er klassisk for oss endringsagenter.
Ukas innovasjonsblomst går til Per Fugelli, – post mortum!
Happy Friday!
