Norge er inne i den stille uken, men inspirert av fotballlandslaget er det likevel noen oppgjør vi må tørre å ta. Som norske endringsagenters fremste talsrør vil vi derfor påpeke to kulturelle svakheter vi i Norge sliter med.
Man kan selvsagt stille seg spørsmålet om ikke disse to svakhetene er universielle av natur, og det er de kanskje, men vi vil likevel hevde at de har så gode levekår i vårt land her langt mot nord at de nærmest fungerer som nasjonale kjennetegn.
Hvilke svakheter er det så vi tenker på?
Den første og viktigste har plaget oss i mange år og kan betegnes som “Vi-gjør-ikke-feil-hos-oss” kulturen. Man skulle tro at vi nordmenn med noen år på baken innså at det er menneskelig å feile, – og at selv ledere er mennesker, – men neida. Det oppfattes fortsatt som bedre ledelse å betale hundretusenvis av kroner for å få PR-rådgivere til å utarbeide flotte lange setninger uten innhold. Alt for å slippe å si nettopp de tre ordene: VI TOK FEIL.
Derfor burde vi nordmenn juble når landets statsminister sier rett ut at hun gjorde en feil på Geilo, hun er sinna på seg selv og fortsetter videre litt klokere og litt mer menneskelig. KUDOS, Erna!
Vi-mener-alle-det-samme-her-hos-oss kulturen er nesten like ille. Den første svakheten hemmer læring og kreativitet, selve viljen til å prøve og feile og å innovere. Den andre hemmer utvikling og endringshastighet.
En av Norges beste og viktigste endringsagent-penner innehas av Helge Skrivervik. Hans kronikk anbefales varmt og kommer her:
Høy hastighet, mange feil, rask fremgang
Det har aldri vært viktigere å handle raskt, akseptere feil – og våge å bruke dem.
Feil-advers kultur er én av mange faktorer vi har imot oss når katastrofen rammer. Konsensus-kulturen er nesten like ille. Den første hemmer læring og kreativitet, viljen til å prøve og feile. Den andre hemmer utvikling og endringshastighet. Hele verden trenger begge mer enn noen gang.
Like naturlig som tyngdeloven – men langt mindre akseptert: Feil er OK, også mange feil. Lett å illustrere: Hvis en tsunami nærmer seg, er hastighet viktigere enn feilfrihet, retning viktigere enn spesifikke mål. Der er vi nå. Omgivelsene – og dermed parametrene for virksomheten – endrer seg månedlig eller oftere. Mer smitte, mindre smitte, nye regler, andre prioriteringer, internasjonale utfordringer, nedstenging, utprøving og så videre. Om vi har oppfattet oss selv som ‘dynamiske’ i forhold til forandring tidligere, er dette for turbo-dynamikk å regne.
Like naturlig som tyngdeloven – men langt mindre akseptert: Feil er OK, også mange feil. Lett å illustrere: Hvis en tsunami nærmer seg, er hastighet viktigere enn feilfrihet, retning viktigere enn spesifikke mål. Der er vi nå. Omgivelsene – og dermed parametrene for virksomheten – endrer seg månedlig eller oftere. Mer smitte, mindre smitte, nye regler, andre prioriteringer, internasjonale utfordringer, nedstenging, utprøving og så videre. Om vi har oppfattet oss selv som ‘dynamiske’ i forhold til forandring tidligere, er dette for turbo-dynamikk å regne.
Da er budskapet innlysende, som vi også var inne på i Har du en bomkultur tidligere i år. Det handler om holdninger og kommer fra toppen. Dermed er det også toppen som må sette eksemplene. Synliggjøre at raske beslutninger og hastighet er viktigere enn garantert eller sågar sannsynlig riktighet. Og at korreksjoner og analyser kommer umiddelbart når valgene er testet og funnet mindre enn optimale, kanskje sågar feil. Å lære av gamle feil kan være nyttig, å lære av ferske feil er alltid nyttig.
Et viktig element i denne virkelighetstilpasningen er holdingen til kostnader. ‘Å gjøre feil/ta feil er (for) kostbart’ må erstattes med ‘uten å gjøre feil, flytter vi oss ikke av flekken’. Faktum er at slik har det alltid vært. Forskjellen nå er at presset er større og konsekvensene av handlingslammelse likeså, tidvis dramatiske.
Dessuten – og ofte glemt: Nå som før er det slik at små og store feil og tabber hyppig er springbrett for ikke bare neste nivå, men store eller små suksesser. Men kun dersom feilene og erfaringene brukes – løpende. Et relativt ferskt eksempel i gigant-klassen er Amazons Alexa – som bygget på en total fiasko: Amazons Fire smarttelefon. (Flere fine eksempler finner du på hjemmesiden til Institute of Brilliant Failures der Chief Failure Officer Paul Iske blant mye annet konstaterer at ‘failure is an option’.)
Et annet element som også har vært på vår agenda flere ganger det siste året, er viktigheten av ryddighet (se Livsviktig avvikling). En spesiell utfordring når hastigheten er så stor som nå. Hvis vi ikke løpende fjerner det som ikke lenger er viktig/relevant/nødvendig, blir det umulig å levere. Hva som er viktig eller relevant kommer frem gjennom beinhard prioritering. Beslutning, handling, etterkontroll – også med hensyn til utfasinger. Noen blir feil, noen blir riktige, alle betyr bevegelse og bevegelse betyr liv.
Både amerikanere og europeere snakker om ‘blameless culture’:
A blameless culture encourages and relies on employees to share failures in reports on the state of the system they work in. When individuals are not worried about blaming or being blamed, it is likely they will be more willing to share ideas and acknowledge mistakes.
Vanskelig å oversette til norsk fordi skyld, kritikk, tap og flere i samme gate har implisitt negativ ‘tone’, men poenget er enkelt nok. Aksept, åpenhet om og deling av bommerter – av alle størrelser. Dokumentasjon, læring, rydding, storme videre.
Du kan lese hele saken – og flere gullkorn fra Helge Skrivervik her.
