”Hadde det ikke vært for (……) ville jeg nok sittet nede på Køge Torv i en eller annen grad av alkoholisert tilstand”.
Dette utsagnet stammer fra en masteroppgave jeg skrev ved universitet i Roskilde i 2011. Vedkommende som uttalte dette har Asberger syndrom og beskrev hvordan livet hans ville ha vært om han ikke hadde blitt ansatt i en sosial virksomhet som så hans evner og ressurser.
Av Alexander Berg jr.
I sin ekte og utilslørte form beskriver utsagnet sosialt entreprenørskap i all sin eksistensberettigelse. Uttalelsen sier også noe om hva som skjer i det øyeblikk noen tenker utenfor boksen og agerer på tvers av konvensjonene. For det var det den sosiale entreprenøren og hans virksomhet gjorde. De tenkte innovativt og brøt mot samfunnets generelle oppfatning om hvilke menneskelige ressurser som kan bidra til en verdiskapning. Ved å ansette mennesker som ellers marginaliseres av et normativt arbeidsmarked, skaper de synergier som burde være spesielt interessant i en tid hvor velferdsstatens fremtidige organisering og ressursbruk er oppe til debatt (se Mandag Morgen 27/2010)
EU beskriver tre scenarier for hvordan utviklingen i Europas velferdssamfunn kan bli dersom det ikke tas grep: Dramatiske kutt, massiv privatisering eller større rolle til den frivillige sektor. Løsningen er for dem at den videre vekst må fokusere på ”Most value for money”, bæredyktighet og inkludering.
I Norge er vi i ferd med å ta innover oss denne virkeligheten. Sjefsøkonom i Kommunenes Sentralforbund (KS), Per Richard Johansen, uttalte til DN 2. februar i år at vi har åtte billige velferdsår foran oss før utgiftene skyter i været, og han mente at vi av den grunn ikke kan innvilge oss høyere standard i pleie- og omsorgssektoren. Det som eventuelt kan gi rom for en standardheving er ifølge Johansen at det jobbes smartere. I så måte berører han et sentralt element i det som må prege utformingen av fremtidens velferdsmodell, nemlig viljen til å tenke nytt og gjøre innovasjon til et satsningsområde. Fordi fokus må flyttes fra finansiering og over på løsning og funksjon.
Det tas mange interessante og gode initiativ i Norge i dag for å bidra til dette fokusskiftet, og ikke minst sørge for at de som faller utenfor samfunnet hentes inn igjen, mektiggjøres og gis mulighet til å gi sin live egenverdi. Dette gjenspeiler seg også i den politiske plattformen for regjeringen Solberg: ”Bedre betingelsene for bruk av sosiale entreprenører og frivillig sektor i velferdssystemet”, skriver de i erklæringen. Det kan hevdes at dette innvarsler et nytt syn på hvordan utfordringene i velferdssystemet skal løses.
Men er det tilstrekkelig med en setning i en regjeringsplattform, slik spørsmålet ble stilt tidligere i høst under seminaret Nødskrik fra en blå sofa? Arrangementet var ment som en utfordring til politikerne. De grep den nok ikke der og da, men en spire ble forhåpentligvis sådd den kvelden.
Og hvordan nærer man en slik spire, hvordan bygger man videre på de initiativene som allerede er tatt og den bevisstheten som tilsynelatende finnes hos den nye regjeringen? Hvordan bringer man i det hele tatt sosialt entreprenørskap inn den velferdsvirkeligheten som er beskrevet ovenfor? For det er ingen tvil om at vi her snakker om en endringskraft. ”Sosialt entreprenørskap er både endringsdrivende og kritisk i sin form”. (Linda Lundgaard Andersen, studieleder ved Senter for socialt entreprenørskab, Roskilde universitetscenter (RUC)).
Den nevnte masteroppgaven viste også hvilken kraft som ligger i sosialt entreprenørskap. Oppgavens funn indikerte at den sosiale entreprenør skapte verdier som ellers ikke ville ha blitt generert, både sosiale og økonomiske, samt på individ og samfunnsnivå. Det kanskje viktigste funnet var at dette skjedde som følge av et normbrudd, ved at den sosiale virksomheten representerte et brudd mot samfunnets oppfatning om hvilke ferdigheter, ressurser og kompetanser som er anvendelige i et markedsstyrt, kapitalistisk samfunn, og ansetter mennesker som ellers ville ha blitt stående utenfor arbeidsmarkedet. I så måte kan det hevdes at den sosiale entreprenør og hans normbrudd fremstår som et kritisk korrektiv til samfunnsutviklingen og den rådende økonomiske diskurs.
Ett av miljøene som har ligget langt fremme i arbeidet med sosialt entreprenørskap i Norge, er det som finnes omkring Krem Norge og Mother Courage. Tydelige grundere som Hilde Dalen og Bitten Schei har drevet frem en virksomhet som stadig gjør nye anslag for å bringe det personlige initiativ inn i arbeidet med velferdsinnovasjon og spesielt kampen mot fattigdom.
I rekken av initiativer har de nå fått med seg Thea Emilie Dalen Dille fra Metamorfose og etablert Senter for sosialt entreprenørskap og innovasjon. Motivasjonen deres for å etablere senteret er å møte behovet for mer kunnskap, samordning og kvalitetssikring innen sosialt entreprenørskap. “Senteret skal inspirere, utvikle og vise vei til sosial innovasjon, og bidra til å skape strukturelle endringer gjennom partnerskap på tvers, som virkemiddel i fattigdomsbekjempelse og sosial eksklusjon”, skriver de om senteret. Videre utdypes det at ”Senteret vil bidra til å utvikle området sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon som et satsningsområde i Norge, dele erfaringer og utvikle ny kunnskap om ulike typer sosialt entreprenørskap, partnerskap og samarbeidsformer mellom det offentlige, private og det sivile samfunn, øke antallet og kvaliteten på sosiale entreprenører som retter sin virksomhet mot bekjempelse av fattigdom og sosialt eksklusjon, og samtidig bidra til at egen organiserte med erfaring fra fattigdom, sosial- og økonomisk eksklusjon motiveres til å anvende sin samlede kompetanse til utvikling av sosialt entreprenørskapsfeltet”.
Det er en stor ambisjon senteret har satt seg, men området sosialt entreprenørskap trenger tydelige hensikter, og det er viktig at dette kommer nedenfra, fra de som kjenner utfordringene og som har den kreative styrken til å forme bærekraftige løsninger. Og i så måte er det helt i tråd med det sosiale entreprenørskapets grunnforståelse; det skapes fra bunnen og vokser seg i innovative kast oppover og utover. Helt til det når frem til de politiske maktkamre som ser dets verdi, både som mektiggjører av enkeltmennesker og som skaper av samfunnsmessige verdier.”Vårt ønske er at sosialt entreprenørskap skal bli et virkemiddel i kampen mot fattigdom og sosiale eksklusjon. Et verktøy i å forbedre, utvikle og fornye velferdssystemet. Vi opplever at tiden er inne for å gjøre bruk av kompetansen og viljen til nye og bedre løsninger”, skriver de videre. Og slikt sett er de helt i tråd med det paradokset vårt velferdssystemet befinner seg i; til tross for vår oljerikdom klarer vi ikke å hente inn de som faller utenfor. Derfor blir det minst like viktig hvordan vi bruker våre tusener av milliarder, hvordan vi tenker løsninger og hvordan vi klarer å bygge verdiskapende nettverk på tvers av sektorer og tradisjonelle samfunnsstrukturer. Det er derfor vanskelig å se hvordan utfordringene kan møtes uten å fokusere på innovasjon; nye konstellasjoner, interaksjoner og organiseringer.
I en slik samhandlingskontekst er det derfor interessant at Senter for sosialt entreprenørskap og innovasjon allerede har tatt ett steg videre. De har etablert Nasjonalt forum for sosialt entreprenørskap og innovasjon. Man ser for seg at forumet både skal være en høringsinstans og et rådgivende organ. ”Forumet skal arbeide for å tilrettelegge for fremvekst av feltet, og for å bedre vilkårene for en bærekraftig utvikling”, skriver de om sine ambisjoner. Initiativtakerne ser for seg at forumet er satt sammen av representanter fra utøvere og deres organisasjoner, tjenesteyterne, administrasjonen og forskere innen feltet. ”En slik sammensetning sikrer at forumet kan bidra til både kvalitetssikring og utvikling av det offentlige tjenestetilbudet, samt kan komme med konstruktiv og løsningsorientert systemkritikk og forslag til mer effektiv utforminger”, utdypes det.
Disse to initiativene, regjeringsplattformens formulering om sosialt entreprenørskap og det som eller skjer på området kan hevdes å indikere at vi står foran et tidsskille, som forteller oss at vi er nødt til å forflytte oss inn i et nytt velferdsparadigme. Ressursene strekker ikke til for å opprettholde den organiseringen vi har i dag. Innovasjon blir kanskje den viktigste fasilitatoren for å få det til.
