Ti kvaliteter ved godt idearbeid og god innovasjon

Medforfatter Arne Carlsen skriver innledningsvis at Idea Work er en bok om de kollektive praksisene i organisasjoner som lever for og av sine ideer.

Men dette er ikke en bok som feirer individer per se:
«Boken beskriver idearbeid som en kollektiv praksis som kan finnes i mange organisasjoner, til og med organisasjoner vi normalt ikke tenker på som kreative. Og selv om disse praksisene produserer ekstraordinære resultater i mange tilfeller, så er de tett innvevd i daglige gjøremål.»

Dette er med andre ord boken om Ola Olsen mer enn Steve Jobs, om kontekst mer enn individer, om praksis og gjennomføring, ja, men allikevel om ekstraordinære ideer.

«Idearbeid… involverer ikke bare øyeblikkene med kreative gjennombrudd, men også alle de små og store aktivitetene som fører frem til og etterfølger gjennombruddene, som for eksempel forberedelser og analyser, hjelp og kritikk fra kolleger eller gjentatte samspill og eksperimenter med brukerne.»

Førsteamanuensis Arne Carlsen fra BI og hans forskerkolleger og medforfatter har fulge ansatte i organisasjoner som er kjent for å være innovative: Snøhetta, Advokatfirmaet Thommessen, Staotil, SpareBank1-alliansen, Thomson Reuters Point Carbon og A-magasinet.

Her er en kort oppsummering av de ti kvalitetene for godt idearbeid. Beskrivelsen står for min regning.

1. Prepping
Forfatterne understreker betydningen av «Praksis hvor man med stor omhu forbereder, bygger, revitaliserer og deler kunnskap på en måte som maksimaliserer potensialet for effektiv bruk i de skapende øyeblikk.»

Boken presenterer Erik Samuelsen, «Onkel Sam»,  i  Advokatfirmaet Thommesen som understreker at en rettsak er «95% faktum». Jussen er et instrument du henger på etterpå. Med andre ord: Godt forarbeid og en bred kunnskapsbase er helt avgjørende for god innovasjon.

Forfatterne viser til Bob Dylans album Love and Theft som et godt eksempel på god prepping. Dylan låner elementer fra Shakespeare, Mark Twain, Tennessee Williams, F. Scott Fitzgerald:

«Det er umilig å tenke seg at det går an å lage slik kunst uten livslang prepping,» skriver forfatterne.

2. Zoome ut
«Å bevege seg fra detaljnivå og analyser av enkeltdeler til å se det større bildet, tenke helhet og se brede sammenhenger, forklaringer og strategier.»

Behovet for et fulgeperspektiv er gjennomgående.

Et fascinerende eksempel fra boken er øyeblikket da Statoil-geologene  forstod at bergartene i Angola var helt like den oljerike tørrlagte  innsjøen de hadde sett i Brasil. Ikke uten grunn: For 112 millioner år siden hadde Sør-Amerika og Vest-Afrika hørt til samme kontinent. Dette var den samme innsjøen!

Fra mitt eget felt, innovasjonspolitikk,  ser jeg at uten en god helhetlig rammefortelling om norsk nærings- og samfunnslivs sterke og svake sider, de drivkreftene som ligger bak innovasjon og endring og sentrale globale trender, blir ikke analysen noe annet enn løsrevne tall. Eller du blir fanget av tidens fordommer.

Forfatterern viser til den «hermeneutsike sirkel»:

«Betydningen av prosesser for å zoome ut stammer fra hva vi kan kalle den sirkulære og fortolkende karakteren til forståelse, og dermed alt idearbeid: en evig dialektikk mellom å forstå deler og helhetene disse delene kan inngå i.»

Du starter med en forforståelse. Gjennom arbeidet lærer du nye ting som endrer din virkelighetsoppfatning. Denne utvidede «livsverdenen» setter deg så i stand til å lære nye ting.

3. Undring
«Den sanselige opplevelsen av å være i et mysterium, en kombinasjon av å føle forundring eller beundring og være engasjert i lidenskapelig søk. Undring underbygger all forestillingsevne, empati og dyp interesse for noe utenfor en selv.»

Boken inneholder et fantastisk sitat av Carlsen’s datter, Hannah, fire år, som viser hva virkelig undring virkelig her:

«Må man alltid bare være en? Hvorfor kan ikke jeg være Erle også? Hvorfor er tungen alltid våt? Hva er egentlig de gamleste dager? Hvordan vet man om dem?»

Hannah’s tanke om «å være Erle» ligner mye på en zen koan, den type paradokser zen buddister setter opp for å tvinge deg ut av begrepenes tvangstrøyer og fører til læring.

I boken beskriver Kjetil Østli, jorunalist i A-magasinet  undring på følgende måte:

«Hvis jeg kjenner at jeg virkelig er nysgjerrig på en ide, så tenker jeg egentlig at nå er dt et en til en-forhold med leseren… dersom jeg kan føle der rent fysisk, at det er mystikk der — der er en mystikk, noe ufortalt, da tror jeg at leseren vil føle det samme.»

4. Drama

«Å kalle folk til dyst — til kamper, mysterier, misjonsgjerninger, katedralbygging, skattejakt eller å gjøre en forskjell for andre enkeltpersoner — på måter som aktiverer det ypperste av det kan og higer etter. Hvorfor kommer vi på jobb her? Hva står på spill?»

Et av de virkelig store problemene i norsk innovasjonspolitikk er at vi ikke har noen virkelig store problemer. Jeg setter det på spissen her. Det er mulig problemet er at vi ikke kan se problemene, men skal du lage en god fortelling om norsk innovasjon trenger du en drage å drepe: en virkelig stor utfordring. I stedet er vi verdens rikeste land, men verdens høyeste produktivitet og med gode, kunnskapsrike, mennesker. Dette eventyret mangler et troll, en Voldemort, en Darth Vader.

Forfatteren beskriver det på denne måten:

«Idearbeid erfares som spesielt meningsylt når noe står på spill, når ideene folk forfølger er knyttet til en eller flere former for drama. Det som en oppfatter står på spill bestemmer hvilke ideer og prosjekter forfølges, hvorfor folk anser dem som viktige, og hva som gjør folk dypt engasjert.» (s. 106)

Nå finnes det mange typer drama. Boken lister opp følgende:

• Kampen
• Misjonsgjerningen
• Mysteriet
• Skattejakten
• Den Andre (gjøre positiv forskjell i enkeltpersoners liv)
• Katedralen (bygge konstruksjoner av spesiell historisk betydning)

Arbeidet med norsk innovasjon kan finne sin begrunnelse i alle disse.

5. Veivisning
Veivisning er  «Praksisen å vise vei inn i ukjent territorium, gjennom å skape felles barrierebrytende forestillinger, kultivere et mulighetskapende språk, håndtere feil og sette mot i andre.»

Forfatterne understreker at hvis ideer skal bli realisert så må de avgjørende forestillingene være noe en deler og kan se sammen.

I boken sier Jenny fra Snøhetta det på følgende måte:

«Jeg bruker å si:’Ikke gi folk det de vil ha, for de fortjener så mye bedre!’ Vi, alle fortjener så mye bedre, og det inkluderer kunden selv. Noen ganger tror de at de trenger det og det og det, og vet du hva, da sier jeg: ‘ Hvis du vet eksakt hva du vil ha, er det bedre du får noen andre til å designe det for deg. Da trenger du ikke Snøhetta.»

Det er helt klart noe Steve Jobsk over Jenny.

6. Gjøre det fysisk
«Arbeidsformer som innebærer at man fjerner seg fra ensidig avhenighet av elektroniske medire og tar på ideer, skisserer og materialiserer ideer i artefakter, gestikulerer omkring ideer og beveger seg alene eller sammen men andre under idearbeidet.»

Et viktig budskap i boken er at vi er fysiske mennesker som tenker med kroppen og plasserer tanker rundt i rommet som omgir oss. Det er derfor post-it lapper, servietter og flip-overs kan være til så stor hjelp i idearbeidet:

«Skisser er viktige fordi de omformer idearbeid fra å være individuell kontemplasjon til å bli visuelt, fysisk og konkret, noe man kan samhandle med andre om,» påpeker forfatterne.

Jeg må innrømme jeg ble fascinert over listen over «ting å unngå», en liste som på mange måter oppsummerer vanlig praksis på mange norske arbeidsplasser:

• Clean desk-policy
• Upersonlige arbeidsplasser
• Møter organsiert rundt enetaler og PowerPoint-presentasjoner
• Mangel på team- eller prosjektarealer
• Kommunikasjon per epost og telefon
• Ideer lagret i store databaser.

7. Prototyping
«En arbeidsform der man hurtig produserer, tester og forbedrer halvferdige ideer og utfordrer lønsingsrommet, slik at ideer blir delt og styrket i en tidlig fase.»

«Prototypings betynding følger fra den ikke-intuitive innsikten at analysen ikke kommer før handling, men etter,» skriver forfatterne. »Eksperimenter skaper involvering og åpner dører en ikke kan analysere seg frem til på forhånd.»

Dette er en innsikt som på mange måter strider med teknokratiske og byråkratiske strategiprosesser, er man starter med å definere målene, for deretter å analysere «virkeligheten», før alle arbeider med å levere leveransen i tråd med «krav-speken». Da blir det vanskelig å bruke læringsprosessen til å få frem noe helt nytt.

8. Frigjørende latter
«Prosesser for energigivende samskaping gjennom hverdagslig spøk, uhøytidlig kappestrid, små former for lek og humor som bygger sosiale bånd, opphever begrensninger i tenkning og oppmuntrer til originale kombinasjoner av kunnskap.»

Boken presenterer Jenny fra Snøhetta som personifiserer idearbeid som en seriøs form for lek:

«Når vi snakker med Jenny, kommer ordet energi opp gang etter gang, både i form av hennes vokale gnister og som et tegn man sitter igjen med. Den blir samlet, mistet, skapt og brukt, den kommer i alle størrelser og former i diskusjoner der Jenny deltar… I kjernen av alle slike energiske samspill, og i kjernen av alt Jenny gjør, er det latter.» (s. 184)

Jeg må innrømme at jeg liker tanken på å se på latter som en drivkraft i innovasjonspolitikken!

9. Skapende motstand
«Å behandle tvil, friksjon, motsetninger og kritikk aktivts som redskap for å stille spørsmål ved vedtatte sannheter og skape bedre ideer, og ikke som støy som man søker å unngå.»

Forfatterne understreker betyndingen av det de kaller skapende motstand. Folk blir ikke kreative av å være enige.

Men skapende motstand krever et nettverk av folk som tør og kan opponere uten frykt for at det vil straffe seg senere.

En av de store hindrene for innovasjon i offentlig sektor er frykten for Riksrevisjonen og norsk presse. Å være innovativ medfører risiko, og risiko medfører en sjanse for at prosjektet ikke lykkes. Hvis ikke omgivelsene ikke forstår og verdsetter dette risikoaspektet, kan  kreativiteten fort straffe seg for den enkelte.

10. Punk
«Bruk av fandenivolskhet og direkte, selvinitiert handling for å mobilisere mot det etablerte (sannheter, praksis, autoriteter), åpne opp for og realisere ideer med høy grad av originalitet.»

«Å tenke utenfor boksen» er blitt en klisje, men det er en nyttig klisje. Punk er å gjøre bruk av motkultur til å provosere frem nye ideer:

«Kilden til det kreative blir å nekte å akseptere normalitet for derigjennom å tvinge folk til å ta et standpunt og utforske ideer og praksiser som kan føre til radikal nyskaping,» skriver forfatterne.

Men punkerne blir naturligvis også gamle samfunnstøtter og da gjelder det å få frem en ny generasjon med gærninger. Det er ikke alltid like enkelt i børsnoterte selskaper og og offentlige etater.

Bakgrunn

Idea Work- prosjektet har vært et forskningsprosjekt støttet av Brukerstyrt innovasjonsarena under Norges forskningsråd og ledet av en forskningsgruppe ved SINTEF.