Sosialt entreprenørskap sin utfordring er at det blir et nytt moteord der alt blir puttet i en lapskaus og sauset sammen til en grøt. Imagebygging og fattigdom som forretningspotensiale får gode kår, mens mission – basert entreprenørskap, der aktører som selv kommer fra en marginalisert gruppe, blir taperne. Selv om de har førstehånds kjennskap til målgruppen.
Kommentar av Bitten Schei
Sosialt entreprenørskap er et fremvoksende felt også i Norge
Aktørene utfordrer både velferdsstaten og næringslivet ved å være hybrider som ønsker å skape nye løsninger på sosiale problemer. Fenomenet er vanskelig å putte i en boks. Sosiale entreprenører er i slekt med entreprenører. De er gründere med et samfunnsoppdrag, ute etter å utvikle nye løsninger på sosiale utfordringer. De er katalysatorer for endring. Fremdeles under radaren, fremstår det norske sosiale entreprenørskaps feltet som en lapskaus som for nysgjerrige kan fremstå som at alt er likt. Men noen er likere enn andre. Entreprenørskapsrollen har forskjellig utgangspunkt og motivasjon.
Det finnes minst tre typer av sosiale entreprenører. De som kommer fra målgruppen, de som ser at dette er et felt som har et fremtidig stort forretningspotensiale, og de som vil gi noe tilbake til samfunnet og profilerer seg sosialt. Alle er viktige aktører for å skape mangfold. Men de har forskjellig utgangspunkt. Og ikke alle har de samme vilkår og muligheter.
Underdog
Den første gruppen av sosiale entreprenører er «underdogs». De kommer fra et utenforskap i rus, psykiske lidelser, en barndom med vold eller incest, fattigdom, fengsel, eller fra en etnisk minoritet. De bringer med seg historier om hvordan de har klart å bevege seg ut av sin egen elendighet og skam. De ønsker å hjelpe andre som har vært i samme situasjon som de selv. De har gått veien og tatt en beslutning om å bedre vilkårene for marginaliserte grupper. De tar brukerperspektivet i arbeidet, fordi de har erfart at det fører til løsninger som er mer virksomme.
De er resiliente, og kjenner til behovene til de som er marginaliserte. Deres ståsted kommer ikke fra kunnskap lest i en bok, men autentisk kunnskap fra egne dyrekjøpte erfaringer. De bygger sitt prosjekt langsomt, og gjør det ikke i media. For disse er personlig vekst i sitt livsprosjekt viktig, og de identifiserer seg sterkt med målgruppen. For underdogs er veien de går også egenterapi. Siden de har vært nede i sin egen dritt, har de en stayerevne som ofte er beundringsverdig.
Underdogs er Davids kamp mot Goliat, og deres store prosjekt er å bygge nettverk, utvikle kompetansen og skaffe seg kapital. De skal sprenge mange grenser i sine liv. Ofte er det å skaffe kapital en stor utfordring for denne gruppen, fordi de i liten grad kan bevise sin lønnsomhet i en tidlig fase. Og det tar lang tid å oppnå bærekraft. Men i kraft av at de har transformert sin egen smerte til kraft, tenker de langsiktig, og de finner derfor alltid noen åpninger for neste skritt. De angriper de underliggende årsakene til problemene, snarere enn bare å behandle symptomer. De søker å skape systemisk endringer og bærekraftige forbedringer. For denne sosiale entreprenøren er samfunnsoppdraget fundamental- et mission possible.
Akademikeren
Den andre gruppen av sosiale entreprenører er ofte vel skolerte mennesker, særlig unge. De kommer fra BI eller universitet, er økonomi- eller innovasjonsutdannet. De har et klart samfunnsperspektiv og er samfunnsengasjerte mennesker. De er bereiste, og ser med egne øyne at verden er urettferdig. De er frihetssøkende mennesker, og har verken lyst til å gå inn i en fast jobb eller bli tradisjonelle gründere med økonomisk profitt som motiv. De vil gjerne leve av det de gjør. Og de har lært seg betydningen av å bygge nettverk, utvikle kompetansen og å skaffe seg investorer. De har mindre identifikasjon til målgruppen de opererer med, men vil gjerne bidra til å skape mer rettferdighet i verden.
Ofte bruker de teknologi som drivkraft. Det er utrolig mange apper og digitale plattformer som skapes av denne typen entreprenører. Og de opererer helt naturlig på sosiale plattformer i en global verden. Tilgangen til kapital er lettere, fordi det allerede finnes finansielle instrumenter der de passer inn. Med tydelige beskrivelser av forretningsplaner, pitcher, markedsstørrelse, pengeflyt og skaleringsstrategier, vil de bli vinnerne i kampen om både oppmerksomhet og ressurser. Næringslivet vil kunne speile seg i disse aktørene. De ligger tett opp til den tradisjonelle gründerrollen.
Omdømmebyggeren
Den tredje gruppen er aktører som allerede har gjort kommersiell suksess. Nå er det pay back time. For du kan jo ikke ta med deg noe i graven. I Norge har vi Johan Andresen og Ferd. I verden finnes Bill Gates, Jeff Skoll, Sir Richard Branson, George Soros, mfl. Ved siden av å tjene mer penger, finner de mening i å engasjere seg i sosiale utfordringer som ligger i tidsånden. «Å gjøre noe godt for andre», som Branson sier. De tilbyr derfor både nettverk, kompetanse og kapital til sosiale entreprenører som vil forandre verden.
For disse er ikke penger noe problem. Det er jakten på mening som er viktig. Ingen kan unngå å få med seg at opphopning av kapital er ulikt fordelt i verden. Derfor er sosial profilering godt for image. Dessuten besitter disse en genuin gründererfaring, spesielt dersom du har bygget opp et konsern fra null. Disse får som regel medias lys på seg, og har ingen problemer med å få oppmerksomhet rundt det arbeidet de gjør. I lapskausen er de kjøttbitene. Det er lett å la disse få stor oppmerksomhet, og være lydhøre overfor deres meninger om hvordan feltet skal utvikles.
Taperen
Underdogs er den mest sårbare gruppen. De faller mellom alle stoler. Regjeringen har bevilget 7.8 millioner kroner i år til sosialt entreprenørskap. Disse midlene bør prioriteres til egenorganiserte aktører. Med egenorganiserte menes personer som bruker sin erfaring og kompetanse inn i organisasjoner av likesinnede. Å bidra til at egenorganiserte som har erfart fattigdom og sosial og økonomisk ekskludering, kan stimulere til utvikling av sosialt entreprenørskap der deres kompetanse og erfaringer er relevant.
Skal feltet få økt betydning fremover bør også bedrifter inngå i et samarbeid med sosiale aktører som har førstehånds kjennskap til målgruppen. Gründeren kan lære den sosiale entreprenøren å skape økonomiske verdier. Den sosiale entreprenøren kan inspirere gründeren til å oppdage sin samfunnsverdi og finne sin mening.
Kampen om definisjonsmakten
Sosialt entreprenørskap åpner for nye perspektiver på innovasjon og verdiskaping, men det finnes flere utfordringer i utviklingen av feltet. Definisjonsmakten vil ligge hos pengemakten eller den politiske makten, og kommer derfor til uttrykk som et « Top down-perspektiv». Politikk og pengeperspektivet vil prege medias oppmerksomhet av feltet. Feltet fanges i en politisk dragkamp mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk om hvem som best kan løse velferdsstatens utfordringer.Fenomenet skilles ikke tydelig fra bistand, veldedighet og frivillighet, og mister sin annerledeshet.
Sosialt entreprenørskap er et nytt landskap å bevege seg i for alle. Det er det nye sosiale kapital markedet som er i utvikling. Det krever derfor at mange stemmer gir sine innspill. Det er i stor grad basert på lederskap nedenfra. Fra de som har skoen på. Ellers kan det lett bli mer av det samme.
Bitten Schei
www.mothercourage.no
