Startskuddet for mitt shoppingfrie år går i dag! Aner jeg hvilket løp jeg legger ut på, hva jeg tar fri fra? Nei, og det skal bli spennende å finne ut av!
Inspirert av Aftenpostens serie om tre norske ungdommers reise til Kamodsja og en av kles- industriens navler; produksjonen, sammen med en kikk i mitt eget klesskap og et blikk rundt på et hvert kjøpesenter er saken klar: Her er det overdoser ute og går, som mange mennesker jobber som dyr for. Og matjorda blir ofret til fordel for bomullsproduksjon. Not good!
Jeg har ikke tenkt skikkelig på det før. Stoppet opp og sett. Det er egentlig en ganske syk kombinasjon av rovdrift vi ikke bare godtar, men også støtter ved å shoppe, overdosere, langt mer enn vi trenger! Av overdoser blir man dopet, sløvet. Enig? Kan det være slik at vi på en måte er sløvet av overdose shopping og? Vi tenker bare ikke over at det egentlig blir vel mye, og at det har konsekvenser når slikt pågår år etter år…. Eller; kanskje mange har et bevisst forhold til dette, mens jeg er litt sein i avtrekkeren? “Hvor” er du på dette med shopping?
Så til dagens dose selv-ærlighet: Det er ikke bare behovet for klær på kroppen som dekkes; shopping er også en hobby. Egentlig ikke en bombe, det. Men jeg aldri sagt det høyt til meg selv eller andre før. Det svir litt, faktisk. Er ikke stolt av den, kjenner jeg. Riktignok er det begrenset hvor mye en tobarns-mor har tid til å dyrke hobbyer utenom hus, heim, jobb og oppfølging av podene, så kles-shopping hobbyen har heldigvis hatt sin naturlige begrensning. Likevel; her i gården er det en del å gå på før jeg kan signere på at jeg har et bærekraftig klesforbruk!
For å klare å gjennomføre et års shopping-sølibat, kommer jeg til å møte meg selv i mange dører de neste månedene, kort sagt møte de etablerte vanene jeg har. Og bakenfor vanene; der ligger tankene og ønskene mine, for det jeg har lyst på og synes jeg trenger… Det merkes langt inn i margen; jeg trenger å begynne “å synse og tenke” annerledes dersom jeg skal lykkes med dette målet. Hvor kan jeg begynne?
Ok. Jeg kan begynne å se på alt jeg faktisk har, heller enn det jeg synes jeg burde ha. Når ”jeg ikke har noe å ha på meg”, så må jeg kikke en gang til. Og kanskje enda et par ganger til! Jeg spant ned i garderoben min, slik en romslig “walk in”, og kikket rundt. Romslig er etterhvert en liten overdrivelse, til det er det drøyt mye klær der. Men altså: kan jeg klare meg et år på dette? Nå er ikke mengden nødvendigvis proposjonal med anvendelighet, men likevel. Umiddelbart er jeg eplekjekk, og tenker; Herregud, dette må jo kunne gå greit! Før jeg litt febrilsk begynner å gå gjennom klesutvalget: Bukser. Når kjøpte jeg jeans sist? I oktober 13. Før det, oktober 12. Det høres jo ikke værst ut! Men sannheten…. er at jeg ikke bruker jeans all verdens mye. Utenom jeans har jeg kjøpt syv par bukser på et år. Er det mye? Fordi vekta har stått på det samme siden jeg la bort konkurranse-skiene (mindre muskler mer fett!) for 16 år siden (så lenge?), smetter jeg faktisk inn i 20 bukser som ligger på lager.
He he. Her er scoop 1 for et bærekraftig liv: Hold vekten!
Mens jeg er i gang med å erklære shop-stop, inkluderer jeg sko, vesker, jakker og treningstøy i samme slengen. Farvel til nye, kosete fleece-jakker som er en favoritt! Eneste jeg må ha en tenkepause på er joggesko, undertøy og sokker. Kan ikke binde meg på den før jeg har realitets-sjekket tilstanden der! Treningsturene er viktige, og nedløpte og utgåtte joggesko er ikke et sjakktrekk for fremtidige knær. Og det blir for dumt om junior tar meg på fersken i hans sokke-skuff.
Hva er det jeg egentlig sier til meg selv på når det blir impuls-shopping?
Som coach er jeg godt trent i å se inn på tanke-mønstre og hva som ligger bak og styrer handlinger vi gjør. Jeg dumper ned på meditasjons-puta for litt selv-ransakelse og lyttet til min egen selvsamtale. Hva er det jeg kjenner når jeg svinser rundt og ser noe fint, og på impulsen har lyst å trå til? Hvilke følelser fyker egentlig rundt i meg? Vil jeg shoppe den genseren fordi jeg egentlig er litt lei meg i dag? Eller synes “jeg fortjener det”? Herregud; en av de dummeste fraser jeg vet om! Gjør det godt en stakket stund å kjenne på gleden over noe nytt og annerledes, det blir litt som å kose seg? Svaret kan nok være ja på dette, om jeg turte å være virkelig ærlig.
Selværlighet er en kunst, og ikke alltid enkelt. Jeg har tenkt å være dørgande ærlig underveis. La meg begynne med en innrømmelse: Akkurat nå er jeg litt kjekkas og tenker; det er evig nok i mine klesskap og skohyller. Dette fikser jeg! Så får tiden vise om jeg er enig med meg selv ;-).
Shop till you drop er ut! Shop-stop er in! Noen som blir med på prosjektet?
Reiser gjerne dette strekket sammen med noen; join me!
Med kraft til å bære; hilsen fra Trude!
Dette er et innlegg fra Trude Dybendahl nystartede blogg; Trudes Sustainable Living.
Hun spurte seg selv: “Lever jeg et bærekraftig liv?”
Hennes ærlige svar på spørsmålet ble et rungende nei! ”Det MÅ jo være mer JEG kan gjøre, enn kildesortering, sparedusj og å skru av lyset? Jeg har startet min jakt på større innsikt på hvordan JEG kan leve livet mer bærekraftig. Det jeg finner og valg jeg gjør handler bloggen om. Det ligger noen spennende oppdagelser og valg foran meg!
