Den norske velferdsstaten er i stor endring. Sosialt entreprenørskap har vokst fram fordi verken det offentlige eller markedet har klart å skape bærekraftige løsninger på et økende antall samfunnsutfordringer når det gjelder marginalisering gjennom fattigdom, psykisk helse, rus, integrering, flyktninger, og arbeidsledighet, etc.
Det er nå etterhvert blitt mange aktører som omfavner begrepet – som jakter på nye løsninger på gamle problemer. Som et vindu til å redde velferdsstatens mange utfordringer, fordi den ikke klarer å snu seg raskt nok. Staten er en diger byråkratisk hval som må bruke lang tid for å endre retning. Den jakter nå på sosiale innovasjoner.
Hvem kommer opp med de nye løsningene?
La oss bruke bildet av en syklon som eksempel på innovasjoner. Vil du stå på stedet hvil, hold deg i midten av syklonen. Der er det stille og ingen bevegelse. Ingen risikosone. Men det er ingenting som skjer der heller. I beste fall mer av det samme. Det er i randsonen, i ytterkanten, det virvler – i det marginaliserte det innoveres. De som er i posisjon har risikoaversjon, og reproduserer. Behovet for trygghet er viktigere en endring. Skal du utvikle noe nytt, er det å feile en del av prosessen. Det er i små og fleksible strukturer at innovasjon kan skje, i små team, med ildsjeler og korte beslutningsveier, der en har mindre å tape om en går på trynet.
En heftig omfavnelse?
For oss som har jobbet fra den gang sosialt entreprenørskap var et lite frø i den norske gründerfloraen, er omfavnelsen herlig, men også forbundet med en viss uro. Er det ekte kjærlighet? For kanskje vil vi ikke det samme? Sett fra en innovatør sitt ståsted, i ytterkanten av det etablerte, er det drømmen om å bygge bærekraft i en sosial innovasjon og endre strukturer som er drivende. Den sosiale innovatøren kan lett bli borte i et mylder av aktører som nå kommer på banen, og som pynter seg med penger fra programmer og bevilgninger som risler nedover i systemene.
Nederst i pyramiden befinner den sosiale innovatøren seg med sin målgruppe.
Behovet må komme fra enkeltindivider, fra mennesker som er i direkte kontakt med målgruppen eller er i målgruppen. Ikke fra politikere, akademia, kommuner, store organisasjoner eller konsulenter som har lang avstand til problemene.
Den sosiale innovatøren står ofte midt i det, og ser utfordringene fra et marginalisert perspektiv. Vedkommende ser både problemene og har løsningene. Og trenger all den hjelp og støtte som finnes. Innovatørene utfordres derfor på sin evne til å inngå i et likeverdig partnerskap med aktører som er posisjonert; kommune, konsulenter, forskere, akademia, etc. Og det etablerte utfordres til å skape rom for innovatøren. Å ønske de velkommen med sine innovative hjerner med andre løsninger. I rusen kan det bli Davids kamp mot Goliat, der kjempen vinner ved å diktere premissene.
Risky business
Den sosiale innovatøren tar hele risikoen. Det tar lang tid å måle samfunnseffekten av innsatsen. Dette legger stort press på vedkommende, for underveis vises det lite på bankkontoen. Og det kan hende at det er de som kommer etter som høster av innovatørens arbeid.
Gründermuskelen ligger i bunn. Villigheten til å våge å feile, risikotaking og stayer evne. Du må investere mye selv, og det kan ta lang tid før du får uttelling. Det handler mer enn om ha en god forretningsidé. Det handler om en forpliktelse, en livsstil, utholdenhet og en dose galskap.
Vi må unngå at vi reduserer feltet til å bli et marked for konsulentene, akademia, de store organisasjonene og forskningsmiljøene. Det bidrar til at mennesker som er villige til å arbeide for nye og bedre løsninger blir sittende igjen med knapper og glansbilder.
De som forandrer verden
Med økende arbeidsledighet trenger Norge flere gründere, men først og fremst flere innovatører med et sosialt engasjement. De vil spille en avgjørende rolle for eventuelle fremtidige investeringer i alle områder av samfunnet. De fleste av våre globale utfordringer i dag er sosiale, og vi må finne nye modeller for å løse dem. Regjeringer og store institusjoner er ikke så rask i endring som en sosial innovatør med lidenskap for sin sak. Derfor kan vi ikke alltid stole på at det offentlige hjelper oss.
Sosiale innovatører ønsker å endre samfunnsstrukturene. For å komme opp med noe bedre for mennesker. Hvis du ønsker resultater, må du arbeide i et langsiktig perspektiv. Bildet av det lille frøet for å vokse, ”må bli droppet i skitt, dekket i mørke, og kjempe for å komme til lyset”, er et bilde av prosessen. Det er de som har overvunnet ”dødens dal”, og har vært i stand til å utvikle sin innovasjon til tross for alle tapene langs veien som blir vinnerne. La oss håpe at rusen kommer disse til gode.
Bitten Schei
Mother Courage
Les også http://www.3in.no/hva-er-sosialt-entreprenorskap/
[…] Rusa på sosialt entreprenørskap […]