En filosofs tanker om tro i vår tid.
For det første er ikke kristentroen basert på et premiss om at religion, slik en utføres i denne verden, er perfekt. En religion og dens utøvere kan ikke identifiseres med hverandre. Den ikke-religiøse kan selvsagt spørre hvorfor det ikke er tilfellet, dersom Gud selv er perfekt? Hvordan kan en slik Gud tillate at de troende oppfører seg som de gjør? Hvis Gud faktisk styrer eller i det minste inspirer sin kirker eller sine trossamfunn, hvordan kan sneversynte eller hevngjerrige eller kranglevorne mennesker innta maktposisjoner som skaper hat og splid-slik den kristne kirkens historie vitterlig har mange eksempler på? Hvordan kan Gud tillate at kirken splittes i kirkesamfunn og fraksjoner i intens kamp og dogmer og fortolkninger? Hvordan kan Gud gjemme den egentlige sannheten eller kjernen i budskapet så godt at det stadig krangles om hva denne kjernen egentlig er? Vi kan nok godta at mennesker er feilbarlige, men bør ikke i det minste kirken som institusjon være bedre enn resten av verden, gitt Guds påståtte kjærlighet og allmakt?
Spørsmålene er rimelige, men de forutsetter på sett og vis at vi kan forstå Gud, og at Guds vilje virker direkte og uformidlet i denne verden. Det er imidlertid tvilsomme antagelser, både teologisk og filosofisk sett. For selv om kristendommen forteller oss at Gud går inn i denne verden og forsoner seg med den, er denne skapte verden- og alle de andre tusener eller millioner av verdener med liv som ellers måtte finnes i vårt univers- ikke det samme som Gud. Vi er skapt til å leve innenfor de biologiske og fysiske rammene som dette skapte univers er uttrykk for. Hvorfor er det slik, kan vi ikke gi et sikkert svar på. Er det en prøvelse på vei mot noe større? Eler er det primært en stor og flott gave å få leve i denne verden, til tross for dens tilsynelatende mangler og skjevheter? Tradisjonell kristen lære sier at vår eksistens er en blanding av de to: den er langt fra perfekt og ofte en prøvelse og lidelse, men likevel er den menneskelige eksistens i denne verden meningsfylt i all sin underlighet og mangel på perfeksjon.
Poenget er uansett at denne verden er uttrykk for en eksistens med sine klare begrensinger. Og selv når mennesket skal søle den guddommelige mening, og gi uttrykk for denne gjennom hellige handlinger er vi underbelagt disse begrensingene. Derfor kan vi ikke forvente at kirken vil være fri for problemer, eller at dens menn og kvinner vil makte å virkeliggjøre Guds rike på jord. Bibelen inneholder en rekke eksempler på – og tydelige advarsler mot – akkurat dette. Mest berømt er antagelig fortellingen om Kong David som er en viktig tjener for Guds vilje på jord, men som samtidig, utilslørt fremstår som den største og groveste av syndere; og selvsagt fortellingen om disippelen Peter, selve klippen som menigheten skulle bygges på, og som satt under press i kjølvannet av Jesu arrestasjon i påsken – banner og sverger på at han aldri har vært sammen med denne Jesus fra Nasaret. Bibelen holder aldri Guds folk som perfekte, noen ganger tvert om. For å bruke en riktig nok haltende sammenlikning: et politisk program som inneholder en helhet som virker konsistent og god, skal virkeliggjøre innenfor en sammenheng der ikke alt kan oppfylles og der feilbarlige mennesker er programmets agenter. Avstanden mellom program og handling kan noen ganger synes stor. Men det betyr ikke at programmet er galt, eller at det ikke spiller en livsviktig rolle som veiviser i en politisk hverdag.
Kanskje kan vi snu denne innvendingen på hodet? Dersom det faktisk er slik at sleve urgrunnen i verden, den kraften som ligger bak det univers vi lever i, har kunnet bruke feilbarlige og skrøpelige mennesker i sitt virke i verden, gir det håp, mening og verdighet også til de liv vi selv lever. Det er ikke perfeksjon og konstant lykke som kjennetegner et meningsfylt og godt liv, men nærværet av en mening som er større enn oss mennesker.
