Livet er som å sykle: Du må holde deg i bevegelse for å holde balansen”, skal Albert Einstein ha sagt. Har vi i dette landet sterkt nok bevegelsesmoment til at balansen kan opprettholdes?

Innspill fra HR Norge 

De fleste ansatte har opplevd en sjef som sier «medarbeiderne er vår viktigste ressurs». Men mener de det? Moderne kunnskaps organisasjoner straffes nådeløst dersom de ikke klarer å tiltrekke, mobilisere og målrette den kompetansen som er nødvendig. Innovasjonskraft og employer branding får direkte konsekvens på bunnlinje og verdivurdering.

Den nye kapitalen

Det sies at “Talentism is the new capitalism”. Studier viser at så mye som 40% av verdiskapingen som påvirker kan spores tilbake til mennesker og organisasjon –  og er det som ofte beskrives som human resources eller HR. Det sies at mennesker som kan og vil er kilden til fremgang. Det er de som tråkker pedalene, som gjør de riktige veivalgene og sørger for at små punkteringer ikke blir avgjørende for sluttresultatet.

Utfordringen er at det som dugde den gangen vi briljerte i små kretsmesterkap ikke er tilstrekkelig. På lang sikt forutsetter velstands- og velferdsnivået vårt at vi gjør det godt i VM.

Verdensmester i tillit

Norge er verdensmester i tillit og  har fantastiske forutsetninger for å lykkes. Vi er ikke bare «Gutten med gullbuksene» som stadig finner nye natur- ressurser. Kronjuvelen i norsk arbeidsliv er antakelig at vi er verdensmester i tillit; vi har en grunnleggende tro på at andre vil oss vel.

Vi har en egalitær kultur, nærmest skreddersydd for kunnskapsdeling, kombinert med gode sikringssyste- mer for den som ønsker å ta risiko og satse. Rapportene vi utgir viser at det nesten ikke er noen andre som kan måle seg mot den motivasjonen, engasjementet, tryggheten og lojaliteten som norske arbeidstakere melder. IMD trekker frem samarbeid og ledelse som faktorer som bringer Norge som land opp blant de mest konkurransedyktige land i verden. Vi har et høyt kompetansenivå og slipper unna «den tapte generasjon» av unge i andre deler av Europa – en generasjon som aldri vil oppleve den fremtiden de så for seg. Det skaper bitterhet og håpløshet som lett kan forplante seg til neste generasjon. Vi er kort sagt svært tilfredse, mange vil si på grensen til selvtilfredse.

Når så mye er bra – kan det da gå galt?

Det er et historisk faktum at ingen land som har nytt den gode opplevelsen av å være på toppen har blitt værende der. Selv om Norge er “annerledeslandet”, er det ingen grunn til å tro at vi vil være annerledes på dette punktet. Derfor står vi nå sannsynligvis foran noen tiår som før eller siden vil kreve tøffe omstillinger, og vi må ta inn over oss den nye virkeligheten før vi igjen kan klatre.

Baksiden av medaljen

Baksiden av trivselens, motivasjonens og velstandens medalje er en rekke unnlatelsessynder, viser undersøkelsene. Vi er verdensmestre i trivsel, men er farlig lite opptatt av prestasjoner. Der vi er i verdenstoppen i samarbeidsånd, men langt nede når det gjelder innovasjon.

Selv de beste norske utdanningsinstitusjoner langt nede på internasjonale rankinger. Norske elever ligger ikke bare bak sultne singaporianere –  finnene slår oss også ned i støvlene.

Mye handler om ledelse og styring. Det handler om rammefaktorer og djerve strategiske valg, men også det daglige arbeidet hvor ledelse i kombinasjon med selvledelse og teamarbeid hele tiden sørger for alle de små kneppene som i sum blir til noe stort. Det handler om ambisjoner og forventninger, gleder og sorger. Det finnes masse forskning som viser at de som tror på skjebnen systematisk gjør det dårligere enn de som tror at de kan skape sin egen skjebne. Derfor handler det om å være kronisk bekymret og stadig søkende etter hva som ikke bare fungerer i dag, men som også duger når uforutsette ting plutselig inntreffer, eller mulighetsvinduer åpner seg.

Ikke minst handler det om å skape en kultur hvor alle hele tiden streber etter å bli enda litt bedre. De som gleder seg og forsterker de seirene man oppnår, og som er robuste nok til ikke å gå i oppløsning når man møter den motgangen som alle før eller siden kommer ut for.

Teknologiens muligheter

I alle land sliter virksomhetene med å ta den nye teknologien i bruk på en måte som henter det beste ut av samspillet mellom mennesker. Det krever nye kompetanser, men først og fremst at de kompetansene man allerede har kobles sammen på en ny måte. Det er i skjæringspunktene at mye av den gode innovasjonen finner sted.

Vi har de mulighetene som nesten alle andre misunner oss. Det er opp til oss selv å gripe dem.

«No dog has ever pissed on a moving car», sa Tom Waits på sin røffe måte. På mange måter besvarer det spørsmålet jeg startet med: “Hvorfor tenke nytt når alt går bra?” Det handler om å holde seg i bevegelse, om å ligge i forkant, utnytte mulighetene, ta vare på våre fortrinn og styrke oss der vi er svake.