Vanlige folk sitter ikke på Stortinget. Der sitter en broket forsamling av akademikere og politiske broilere. Altfor mange har sin yrkeserfaring i overveiende grad fra politisk arbeid og arbeid i ulike humanitære eller frivillige organisasjoner. De har beskjedent med erfaringer fra arbeidslivet i privat sektor. Det er synd, for det er der vanlige folk arbeider og skaper verdier.
Partiene bør derfor se på sine nominasjonsprosesser og tenke bredere enn å utelukkende tilgodese trofaste partislitere og partiinterne hensyn. Det er kanskje her vi finner årsaken til kaoset med representantenes ordninger. Altfor mange av Stortingsrepresentantene har rett og slett for lite erfaring med livet utenfor politikken.
Representantenes uvanlig rundhåndede goder er bevilget av representantene selv – til seg selv. De forvaltes av Stortingets egen administrasjon, ansatt av Stortingets Presidentskap. Representantene signerer selv sine reiseregninger og rapporterer bosted selv. Presidentskapet hindret aktivt ettersyn Riksrevisjonen ønsket å gjennomføre. Nå vet vi hvorfor.
Kontrollen av representantenes opplysninger er basert på tillit, ifølge direktør Marianne Andreassen i Stortingets administrasjon. På vanlig norsk betyr dette at det ikke er noen kontroll. Nå viser det seg også at sentrale dokumenter politiet har etterspurt, beleilig nok er forsvunnet.
Enkelte representanter hevder å ha henvendt seg til Administrasjonen og der fått gale svar, både med hensyn til regeltolkning og skattemessige konsekvenser. Dette kommer i tillegg til fravær av kontrollrutiner og tapte dokumenter. Omfanget av mangler i Stortingets administrasjon er skremmende.
Løsningen på kaoset må være en samlet gjennomgang av hele spekteret av goder og ordninger. Dette må gjøres av en uavhengig instans og holdes opp mot hva som er vanlig i andre statlige og private organisasjoner. Oppdragsgiver bør være Riksrevisjonen, ikke Stortinget selv. Den daglige forvaltning må åpenbart også settes ut, slik at det blir armlengdes avstand mellom forvalter og mottager av ytelser.
Det hevdes at regelverket på mange områder er komplisert å forstå. Vanlige folk avkreves forståelse for minst like kompliserte regler som Stortingets. Straffeforfølgelse sitter løst for vanlige folk, mens representantens regelbrudd ikke engang skulle granskes, igjen ifølge direktør Andreassen. Det er forskjell på kongen og Jørgen Hattemaker. Men påfallende at en slik åpenlys forskjellsbehandling målbæres av en direktør solid plantet på politikkens venstreside.
Påfuglene på Stortinget klarer ikke å forstå at man er lovpålagt å folkeregistre seg der man faktisk bor, ikke hjemme hos mamma for å få gratis leilighet i Oslo. Dersom man er såpass utfordret mentalt som dette tyder på, er man neppe skikket til å sitte i landets nasjonalforsamling. Alternativt er dette svindel med forsett. I så fall har man åpenbart diskvalifisert seg selv fra offentlige verv.
For min del kan man gjerne doble representantenes lønn, det er sikkert vel fortjent. Men slutt med juks, «misforståelser» og helt eller delvis skjulte «ordninger». Det passer seg rett og slett ikke at medlemmer av landets nasjonalforsamling fremstår som smålige tuskhandlere når det kommer til egen økonomi.
Foreløpig ser det ut til at Direktør Marianne Andreassen tar en «Stoltenberg»: Hun hevder å ta ansvar for kaoset, men blir sittende. Påfuglene kakler i vei og en høyst selvforskyldt politikerforakt vokser til ny all time high.
Dette innspillet stod først på trykk i Finansavisen og er skrevet av vår gjesteskribent, Sverre Hope, Senior partner og grunnlegger av 2Hope.
