Frykten for automatisering og digitalisering er overdrevet. Den sterke økonomiske veksten kommer trolig først 40-50 år etter den digitale revolusjonen, skriver IKT-Norges sjeføkonom Roger Schjerva i denne kommentaren.
IKT-Norge er selvfølgelig mest opptatt av alle fordelene med digitalisering. Men det er nyttig å forstå pessimistene også. Tidsskriftet The Economist argumenterer godt for problemene med digitalisering i en spesialrapport i siste utgave 4. oktober 2014, oppsummert med at “velstand skapes uten arbeidskraft, og arbeidstakerne får ikke lenger del i velstanden.”
Industrielle revolusjoner blir ikke så høyt verdsatt i samtiden som i ettertiden, minner tidsskriftet om. De som hentet inntekten fra de jobbene som ble avskaffet fikk problemer.
Tidsskriftet nøler ikke med å kalle digitaliseringen en revolusjon. Digitaliseringen blir den tredje industrielle revolusjonen. Den første startet på slutten av 1700-tallet med et stort sprang i arbeidsbesparende maksiner. Den andre er knyttet til elektrisitet, telefon og bilen og startet vel hundre år senere.
Hvor blir det av veksten?
Digitaliseringen holder ikke løftet sitt om høyere produktivitet og bedre jobber, skriver tidsskriftet. De siste årenes lave produktivetsvekst kan skyldes måleproblemer, men vi kan heller ikke observere noen økt vekst i økonomien eller i lønninger, snarere tvertimot om vi ser på industrilandene (unntatt, i stor grad Norge).
Paradokset til den amerikanske økonomen Robert Solow vekkes til live igjen. (Han som i 1987 sa: «You can see the computer age everywhere but in the productivity statistics.») At vi ikke har fått en sterkere vekst i produktiviteten i dataalderen (med viktig unntak for perioden 1996-2004, og i Norge begynte denne perioden noe tidligere og årlig vekst var godt over gjennomsnittet) kan ha flere forklaringer:
- Første forklaring kan være at den positive effekten er der, men den er ikke sterk nok til å oppveie negative effekter av demografisk endring, ulikhet og høy statsgjeld.
- En annen forklaring kan være at effekten er der, men at den først slår inn i totaløkonomien etter noe tid. En driver her er at de økonomiske insentivene til å investere i automatisering og annen arbeidsbesparende teknologi ikke er sterke nok. Dette fordi reallønnsnivået til “low skilled workers” (lavt utdannet arbeidstakere) dels har stått stille, dels er redusert. 900 millioner lavtlønnede fra utviklingsøkonomiene har blitt inkludert i verdensmarkedet og bidrar til et overskudd av arbeidskraft.
The Economist presenterer en statisitikk som kan underbygge forsinket effekt-teorien. Den viser at utslaget på BNP per innbygger var lavt midt inne i de to foregående industrielle revolusjonene. Den sterke økonomiske veksten kom først 40-50 år etter at dampmaskinen ble oppfunnet, og tilsvarende tok veksten seg kraftig opp fra begynnelsen av 30-tallet, 40-50 år etter bilens oppfinnelse.
Medianlønnen presses ned
Mønsteret er at produktivetssprang fjerner jobber, men øker produktiveten og lønna til de som betjener den nye teknologien.
Et eksempel er hvordan drosjesjåførene erstattet hestekuskene. Med bil kunne sjåførene kjøre lenger, raskere og frakte flere kunder enn før. De ble mer produktive. Lønna deres økte, men deler av gevinsten gikk også til kundene og til eierne av drosjefirmaet.
Sammen med hestekuskene forsvant også jobbene knyttet til stell av hester og hestevogner. Men med bilene og behovet for veier oppsto nye jobber. Nye jobber ble også skapt av etterspørselen etter varer og tjenester som følge av det økte lønnsnivået produktivitetsveksten skapte.
The Economist mener det ikke er mulig å spore den gode siden av denne historien i makro. I alle fall ikke ennå. I halvparten av OECD-landene har medianlønna stått stille siden 2000. Arbeidsløsheten er gjennomgående høy. Og der det er en viss sysselsettingsvekst, slik som Tyskland og UK, har medianlønna blitt presset ned mest.
Samtidig ser vi at inntektsnivået til den tiendelen med høyest inntekt øker kraftig i samme periode, slik at gjennomsnittsinntekten øker. En av forklaringene her er nettopp teknologi. Lønna til lavt og middels utdannede arbeidstakere presses nedover, middels utdannet-arbeidstakere opplever også en kraftig reduksjon i antall jobber.
Tar maskinene jobbene?
Og mer krevende sosial omstilling er på vei, i følge tidsskriftet:
- For det første vil smartere maskiner erstatte jobber stadig høyere opp i kunnskapsstigen, etter som revisorer, radiologer og forskere av alle slag vil måtte konkurrere med disse maskinene. Teknologien vil sette noen professorer og doktorer i stand til å bli langt mer produktive enn før, mens andre vil bli overflødige.
- For det andre ser vi at verdiskapning i den digitale tidsalder hittil skaper få jobber. Internett-teknologien giganter Facebook og Google er også giganter i børsverdi, men har under 50 000 ansatte hver, mens gigantene fra den forrige industrielle revolusjonen hadde mange ganger flere. Eksempelvis hadde General Motors 350 000 ansatte på begynnelsen av 80-tallet.
- Det tredje poenget er at disse skiftene nå er tydelige i utviklingsøkonomiene. Når arbeidskraftkostnadene der er på vei opp, og teknologien blir rimeligere blir veksten mindre sysselsettingsintensiv. Å flytte nesten-analfabeter fra Kinas landsbygd til fabrikkene har blitt vanskeligere. Følgelig må også India finne en annen oppskrift for å bekjempe fattigdom enn den kinesiske.
Ubegrunnet pessimisme
Jeg deler ikke pessimismen.
IT har allerede forandret livene til milliarder av mennesker til det bedre. Få kunne tenkt seg å gå tilbake til en verden uten internett, smarttelefoner eller Facebook, selv med et lønnspålegg.
Teknologien har også skapt nye forretningsmodeller og effektive byttetjenester, som Etsy (nettmarked for kunst og håndtverk), Über og Airbnb. Dette har vi bare sett begynnelsen på. I utviklingslandene kan en nå hoppe raskere over i en moderne økonomi. Mange millioner i utviklingslandene tjener allerede godt på å selge IT-tjenester til utlendinger.
Den sterke aldringen av befolkningen i nesten hele Vesten (og Kina) vil skape mange nye jobber knyttet til problemene med høy alder, slik som helse og omsorg, men også jobber knyttet til aldringens gleder, slik som underholdning, turisme, mosjon og alle andre fornøyelser som følger av mer fritid.
I de fleste land vil antallet pensjonister bli fordoblet i løpet av de neste 40-50 år. Om det ikke lykkes å få til høyere produktivitetsvekst i disse tjenestene vil land som Norge få store problemer med å skaffe nok arbeidskraft til alle ledige jobber. I land hvor det står dårligere til med statsfinansene vil problemet være hvordan en skal klare å finansiere alle de ikke-markedsfinansierte jobbene som trengs i omsorgen for de eldre.
Høy verdi i IKT
Økonomisk sett er det grunnleggende positivt at verdiskapningen per ansatt i privat sektor øker. Vi ser allerede nå at de norske IKT-selskapene har høyest verdiskapning per ansatt i Fastlands-Norge. Utfordringen er hvordan denne verdiskapningen skal deles med resten av samfunnet på en måte som er rimelig og som ikke hemmer veksten vi trenger blant annet for å finansiere aldringsutfordringen.
Til sist blir dimensjonering av tilstrekkelig og riktig kompetanse avgjørende. Oppgaven er ikke lenger bare å sørge for at alle lærer mer, men det må målrettes mer slik at det i sum læres det som samfunnet har behov for.
Når teknologien begynner å redusere behovet for lærere, revisorer og jurister kan ikke alle disse bli professorer, noen må begynne å jobbe for de eldre.
Kommentaren er først publisert på IKT-Norges hjemmeside.
