I 2021, når Norge trer inn i FNs sikkerhetsråd, har landet vår en unik mulighet til å sette den globale dagsorden. Rettferdighet, som forutsetning for fred, bør være Norges hovedbudskap til verden!
Det er 20 år siden Norge sist var medlem. Denne gangen har vi en unik mulighet til å sette vårt fotavtrykk i 2-årsperiode.
Urettferdighet – og særlig opplevelsen av urettferdighet – er den viktigste årsaken til konflikt. Derfor mener jeg kampen for rettferdighet være Norges overordnede ambisjon i FNs sikkerhetsråd over jul.
For når mennesker blir mer informert, tidels gjennom utdanning, men også via internett, forstår folk flest hvordan elitene og strukturene de skaper, står i veien for like muligheter. Det bør derfor være i Norges interesse å sette dette på den globale dagsorden og være vår overordnede ambisjon med formannskapet i FNs sikkerhetsråd.
For i en verden nå preget av usikkerhet med pandemi vil vi framover se en voldsom økning i ulikhet, fattigdom, større arbeidsledighet og dermed også i sosial uro, demonstrasjoner, vold, spenninger og ustabilitet.
Dette vil igjen øke sjansen for både storkonflikter og hybride kriger. Vi vet nå at 80 prosent av drap og vold foregår utenfor krigsområdene. Kampen for å forhindre og redusere vold utenfor dagens konfliktområder er derfor kritisk viktig for å forhindre flere kriger rett og slett. Og det er jo FNs sikkerhetsråds viktigste oppgave.
Tillit
Et stabilt og fredelig samfunn bygger på tillit. Tillit mellom folk, og ikke minst tillit mellom «de styrende og de styrte». Slik tillit krever at de styrende sikrer like muligheter for alle, gjennom aktiv bekjempelse av markedsmekanismene iboende kynisme som styrker den sterke og svekker den svake. Det lyktes vi med i Norge i mange tiår etter krigen. Men politikken på 80-tallet skyllet mye av dette likhetsidealet bort, også her. Nå må det tas frem igjen – på globalt nivå!
Avskaffe fattigdom
Tidligere generalsekretær i FN, Ban Ki-moon, har sagt at vår generasjon er den første som kan avskaffe fattigdom og den siste som kan stoppe klimaendringene før det er for sent. Det er ikke gjort over natta, men det er fullt mulig. Hvis alle jobber sammen. Regjeringen har hjemme jobber med å få på plass en nasjonal handlingsplanen for bærekraftsmålene, men vi bør også ta med oss de globale ambisiøse målene når vi nå får en plass FNs øverste organ i New York over nyttår. For FNs bærekraftsmål er en ambisiøs plan med mål om å motvirke mer urettferdighet og ulikhet i verden.
For som vi vet vedtok verdens ledere i 2015 en agenda for bærekraftig utvikling frem mot 2030 med 17 mål for bærekraftig utvikling. Det skjedde etter en lang konsultasjonsprosess mellom partene, der blant annet arbeidstaker-organisasjonene klarte å få anstendig arbeid og likestilling inn som egne mål.
Fra prat til praksis
For nettopp 2030-agendaen utgjør sammen med handlingsplanen fra Addis Abeba for finansiering av utvikling og Parisavtalen fra 2015, et globalt rammeverk for politisk handling. Men for å nå de ambisiøse målene må myndigheter, arbeidslivets parter, sivilsamfunn og privat sektor trekke i samme retning. Vi må dra lasset sammen.
Anstendig arbeid
Jeg håper den norske regjeringen spesielt setter søkelys på anstendig arbeid som løper som en rød tråd gjennom 2030-agendaen både som et eget mål og som et middel til å virkeliggjøre bærekraftig utviklings tre pilarer (miljøvennlig, sosial og økonomisk utvikling).
Selv om mål nummer 8 kanskje ikke i dag er Solberg-regjeringen viktigste sak i Sikkerhetsrådet, mener jeg jobbskaping, anstendig arbeid og redusert ulikhet bør være høyt oppe på agendaen. Nettopp på grunn av det jeg skrev innledningsvis i denne kronikken at de er de viktigste virkemidlene for å oppnå fred.
Sånn sett kan redusert vold i ikke-konfliktområder være den viktigste saken for sikkerhetsrådet. Vi vet at 80 prosent av alle drap skjer i dag utenfor krigsområdene. Da snakker vi om for eksempel storbyer der ulikhet, høy arbeidsledighet og en befolkning som lever under fattigdomsgrensa preger hverdagen.
Nordisk modell
Men vi bør også snakke om hvordan vi har skapt den nordiske modellen fordi den har nytteverdi med tanke på̊ hvordan man kan arbeide med å realisere de nye bærekraftsmålene. Norge er nemlig et godt eksempel på̊ at jevn fordeling ikke står i veien for økonomisk vekst, men snarere er en forutsetning for vekst og velferd. Modellen har bidratt til høy sysselsetting, god omstillingsevne, lav ulikhet og et arbeidsliv med kontinuerlig læring. Gode samarbeidsrelasjoner og aktiv medvirkning fra de ansatte har vært gunstig for produktivitet, innovasjon og konkurranseevne. Det har også̊ bidratt til et levende demokrati, et godt og inkluderende arbeidsliv og økt likestilling. Så vi har mye å være stolt av og som vi nå kan dele med resten av verden.
Norge kan dele vår erfaring med anstendig arbeid og økonomisk vekst, vår 100 års kamp for likestilling og ikke minst kan vi være en pådriver for å stoppe klimaendringer.
Norge har mye å være stolt av og som vi kan dele erfaring fra, men medlemskapet i FNs sikkerhetsråd forplikter oss også å bry oss om resten av verden. For vi lever i en global verden og konflikter og krig vil også påvirke oss.
Globaliseringens integrasjon og gjensidige avhengighet gjør at alle land, også Norge, må føre fordelingspolitikk også gjennom utenrikspolitikken. Det bør Norge bruke våre to år i FNs sikkerhetsrådet til!
Kronikk av Nina Hanssen, forfatter og journalist
