Ikke før var Tokyo OL over før fotballen igjen tok over rampelyset. Denne uken representert ved den lille giganten Lionel Messi og de store gutta i Brann. Egentlig handlet ingen av de to begivenhetene om selve ballspillet, i stedet var det de omkringliggende faktorene som kom i fokus.
Argentinske Lionel Messi annonserte gråtkvalt denne uken at han måtte forlate Barcelona, klubben der 34 åringen har spilt i siden han ble oppdaget som 13 åring. De hadde rett og slett ikke råd til å lønne ham lenger, selv om Messi og Barcelona var enige om en ny avtale. Det var nye bransjerestriksjoner som medførte at megastjernen glapp. Istedet er det franske PSG som blir klubben hvor Messi vil avslutte karrieren. Paris klubben har gravd dypt i lommene og betaler den lille giganten over 1 milliard i året.
Det er MYE penger for å leke rundt med en fotball 90 minutter et par ganger i uka. Slik vi ser det er Barcelonas situasjon en interessant vekker også for andre bransjer. Når over 95 prosent av inntektene går til spillerlønninger lever man farlig…
Også i Bergen har fotballspillere stått i fokus, men Brann spillerne som for tiden bunnfisker nederst i den norske eliteserien kan ikke akkurat skryte av genialt fotballspill. I stedet er det guttas innfall om å kjøre et gedigent nachspiel der de har løpt halvnakne rundt som matadorer med unge damer på stadion etter en våt mandagskveld på byen som har skapt overskriftene. Vi kan godt forstå fansens frustrasjon, tabellposisjonen er alt annet enn morsom.
Likevel synes vi den syrlige twitterkommentaren om at det var på tide noen av Brannspillerne “scoret” var festlig.
Spørsmålet er hvor mye humor Brann ledelsen makter å utvise. Vi tror når sant skal sies at flere av spillerne lever farlig. Det er tross alt lenge til julebordsesongen og sju poeng på 14 spilte kamper vitner ikke akkurat om fokus, men la oss ikke forhåndsdømme;
Kanskje matador-oppførselen er det som skulle til…?
Her på Østlandet fortsetter NRK sin sakte-TV aksjon. Om bord i Norges største seilskip Statsraad Lemkuhl seiler de kysten langs, og mens jeg skriver disse linjene seiler det stolte seilskipet inn i Askers sørlandsidyll, Vollen. Vakkert og majestetisk fyller det 80 meter lange seilskipet opp havnen og minner oss alle om at ingen kan stoppe utviklingen. Seilskipet er i dag en kulturbærer om en svunnen tid da hvite seil fylte horisonten, men allerede da skoleskipet foretok sitt jomfrutokt i 1914 var det tydelig at motorskip var fremtiden.
Det går en historisk kjølsvannsstripe fra vikingenes tidlige seilaser til det moderne Norge.
Selv om vi er få her oppe i nord, besitter vi stolte sjøfartstradisjoner. Norske skip har i mange år seilt på alle verdenshav, ikke bare til og fra Norge, men mellom fremmede land og verdensdeler. Hele 90 prosent av internasjonal handel foregår via skip, og i Norge er det den nest største næringen etter olje og gass. På det meste har Norge hatt rundt ti prosent av verdens samlede skipstonnasje, og i løpet av de siste 150 år har den norske handelsflåten vært blant de fem største i verden.
Tradisjon fører ofte med seg et ønske om å beholde «status quo». Slikt er alltid skummelt når store fremskritt banker på skutesiden. Det ble for eksempel bygd seilskip i nær sagt hver vik på Sørlandet på slutten av 1800-tallet, og så sent som i 1878 var Arendal både Norges og Nordens største sjøfartsby. På den tiden var norske redere blant de største i verden på seilskip.
I ettertid fortoner det seg utrolig at det skulle ta en hel mannsalder før norske redere tok innover seg den teknologiske revolusjonen som forandret skipsfartens karakter fullstendig. Tross alt begynte de første dampskipene «Constitutionen» og «Prinds Carl» rutefart i Norge allerede i 1826. Vi må likevel, tro det eller ei, helt frem til 1907 før Norge kunne skilte med større dampskipstonnasje enn seilskipstonnasje.
Noe av årsaken til at de fleste norske redere var overraskende sent ute med å tilpasse seg overgangen fra seilskip til dampdrevne skip, er nok at vi i Norge manglet både maskiner, kull, platejern og senere stål, men mye skyldes også det faktum at norske redere fant det lite regningssvarende å satse på dampskip så lenge de fant lønnsom beskjeftigelse for sine seilskip.
Det er vanskelig å være endringsagent når alle er såre fornøyd med tingenes tilstand!
I neste uke skal skoleskipet til nettopp Arendal, før den gamle statsråden reiser avgårde på en 20 måneder lang jordomseiling og global ekspedisjon.
Ukas viktigste begivenhet vil nok vise seg å være lanseringen av den siste FN -klimarapporten som består av intet mindre enn 3948 sider. Konklusjonen er likevel oppsummert i en setning; Summen av våre menneskelige aktiviteter forårsaker klimaendringer som kommer raskere, blir mer ødeleggende og dødeligere enn forventet. Uten umiddelbar handling vil oppvarmingsterskelen på 2 ° C krysses innen 2100. Det høres kanskje ikke så skremmende ut, men for millioner av mennesker kan dette oversettes med at deres hjem vil raseres, enten av voldsomme vinder, ville branner eller veldige vannflommer.
For oss i InnoMag er det nærliggende å inkludere dagens lansering av boken «Jakten på digital innsikt og økt innovasjonskraft» som en av ukas høydepunkt. Utfordringen er at hver eneste uke så lanseres over 5000 bøker – så det er litt av et nåløye man skal gjennom for å lykkes. Det betyr ikke at det ikke gleder oss at professor Tor W. Andreassen fra Norges Handelshøyskole og DNB’s innovative fyrtårn, forbrukerteknologen Yngvar Ugland begge har lest boken og her er hva de synes om boken som er ført i pennen av undertegnede.
En av bokas påstander er at 9 av 10 virksomheter ikke er i nærheten av å hente ut sitt potensial og jeg hevder endog at dette er Norges største utfordring på reisen mot en digital fremtid.
Vi omgir oss med stadig flere smarte dingser, våkner til våre mobiltelefoner og sovner til våre iPader. Kjøleskapet sier hva du bør handle, bilen kommenterer høyt og tydelig at du kjører for fort, og på armen blinker en smartklokke med en påminnelse om at helsen krever mer mosjon. Underveis utfører vi mer eller mindre tankeløse aktiviteter som å «swipe», «like», kommentere og dele. Samtidig peker boken på at verdens største IT aktører, de som stadig oftere betegnes som BIG9 (Amazon, Google, Facebook, Tencent, Baidu, Alibaba, Microsoft, IBM og Apple) bygger smarte algoritmer som utnytter våre menneskelige svakheter og i liten grad kontrolleres.
Mediebildet styres av noen få mastodonter som i en slags misforstått kundeservice gir oss ekkokamre der våre meninger i liten grad utfordres. Teknologiens skyggeside er økende grad av ensomhet mens vi lengter etter «likes». Mange blir avhengige og har ikke lært seg å takle de negative påvirkningene sosiale medier kan ha på vår mentale helse.
Så langt har det gått for enkelte at livet risikeres. For to uker siden døde Xiao Qiumei, en 23 år gammel kinesisk influencer som var opptatt av å ta et bilde til sin populære Tik Tok side. Hun lente seg ut av kranen hun satt i 50 meter opp i luften for å ta et bilde og filmet dermed sin egen død da hun falt til jorden. Vi har gått for langt når influensere lever farlig for å sikre seg de beste bildene.
Ukas innovasjonsblomst går til NHH’s dyktige innovasjonsprofessor Tor W. Andreassen og Yngvar Ugland fra DNB, fordi de fremstår som rause stiryddere på veien mot en mer innovativ fremtid.
Happy Friday, – og riktig god helg!
