Denne uken er det umulig å unngå å sende noen vennlige tanker til Paris og alle de flotte olympiske idrettsutøverne fra over 200 land som har reist langt og lenge for å oppnå et øyeblikks storhet. En reise definert av årevis med nådeløs trening, disiplin og en urokkelig forpliktelse til å nå mål de selv har satt.
Til oss endringsagenter her hjemme sender de en viktig melding om at viktige mål krever både oppofrelse, fokus og utholdenhet, – og de som lykkes gir sjelden opp. For oss står derfor 10 kjemper gullet til gladgutten Marius Rooth og seileresset Line Flem Høsts bronsjemedalje som to verdige vinnere av ukas innovasjonsblomster. KUDOS!
I ukens oppsummering handler det derfor mye om å se fremover, og vi trekker linjen fra Paris sin ikke fullt så kjente søster Cassandra via norske politikeres evne til å se fremover til en norsk sørlandsidyll…
Det sies nemlig at i antikkens Hellas var de to søstrene Paris og Cassandra blant de aller fagreste. Visstnok var Cassandra så fager at selv guden Apollon ble forelsket og han lovet i et svakt øyeblikk Cassandra evnen til å se inn i fremtiden. Imidlertid ble han svært oppbragt da han likevel ikke fikk napp, og historien forteller at Apollon i fullt sinne forbannet henne ved å legge til at selv om hun kunne se fremtiden, skulle ingen tro på hennes spådommer.
Den dag i dag benyttes Cassandrasyndromet som betegnelse på framtidsforutsigelser som ikke blir trodd, men som likevel viser seg å være sanne…
Hvorfor xnevne Cassandra?
Jo, fordi jeg i frustrasjon over nok en relativt perspektivløs perspektivmelding fra regjeringens side og manglende innovativ tenkning blant våre politiske ledere skrev jeg for litt over 10 år siden en bok om hvordan 5 sentrale megatrender ville endre Norge på vei mot 2025. Jeg kalte boken «Halvveis til fremtiden – 5 megatrender som endrer Norge og resten av verden» og sendte den entusiastisk inn til redaksjonene i landets største aviser.
Skuffelsen var stor da de meldte tilbake at fjerne spådommer og science fiction ikke var noe for deres lesere. Kanskje ikke så rart, jeg hadde nemlig skrevet om noe så dumt som selvkjørende biler og påstod dessuten at elektriske sykler nærmest ville fjerne bilene fra bybildet. Jeg hadde også spådd at kunstig intelligens ville bli smartere enn oss og at sunn hurtigmat levert på døra ville bli vanlig, – men la gå, jeg tok nok litt av. Jeg skrev nemlig også at vi i 2025 ville kalle landets sykehus for helsesentre, siden begrepet sykehus høres litt dumt ut når det jo handler nettopp om å bedre folks helse. Dessuten la jeg til at den norske kirke i et forsøk på å fornye seg ville tilby 7-års ekteskap (med fornyelse hvert sjuende år for de som ønsket det) og at energi i 2025 ville være på god vei til å bli nesten gratis.
Boken var fra min side et forsøk på å sette trender i system. Som fremtidsoptimist, innovasjonsforkjemper og teknolog opplevde jeg at mange politikere så helt bort fra innovasjonsperspektivet når de la planer for fellesskapet. I stedet fremskrev de gårsdagen omtrent slik Statistisk Sentralbyrå gjorde på 60-tallet da SSB påstod at det vanligste yrket i fremtidens Norge ville bli sentralborddamer. I etterpåklokskapens klare lys innser vi alle selvsagt at SSB ikke tok innover seg teknologiskiftet som gjorde at norske sentralbord ble helautomatiske, – slike feil gjøres fortsatt!
Innovasjonsperspektivet neglisjeres og de som tør å spå kraftige endringer lyttes ikke til, dermed bærer det feil av sted!
De beste stikker av fra feltet!
I arbeidet med boken hadde jeg god hjelp av dyktige fremtidsforskere, endringsagenter og futurister. Det viste seg likevel å ikke være nok. Selv om 3000 norske endringsagenter kjøpte boka forsvant den inn i glemselens bibliotek. Formatet var nok litt tabloid, og slett ikke alle spådommene like “spisbare”.
Likevel, i en verden der endringer skjer stadig raskere er dyktige futurister som tør å peke på trender og scenarioer som kan inntreffe en undervurdert yrkesgruppe som altfor godt innser hvilken forbannelse Cassandra ble utsatt for.
Jeg har i år gleden av å sitte i to spennende juryer; Den ene tar for seg landets beste scaleups og dette er et herlig dypdykk i noen av de lovende selskapene som vil være blant morgendagens vinnere. Samtidig har jeg også i år ledet juryarbeidet for å finne Norges 25 mest innovative virksomheter og det slår meg at de flinkeste er regelrett i ferd med å stikke av fra feltet. De bygger innovative konkurransefordeler i et tempo som de bak i feltet sliter med å forstå.
Årets oversikt viste også at gamle, hierarkisk ledede virksomheter har gått ut på dato, de beste har innsett verdien av å forene krefter på tvers av tid, rom og posisjon og er minst like flinke til å innovere også i måten de organiserer seg på. I tillegg har de kastet seg over AI/KI bølgen med ungdommelig pågangsmot. Ikke alt like nyttig, men med verdifullt læringsperspektiv!
Kunstig intelligens (KI) er jo nettopp et område hvor futurister, science fiction forfattere og ledende teknologer i lang tid har ropt et høyt varsko. Varselropene skyldes Ikke at fagekspertene er blinde for at KI vil ha stor nytteverdi for samfunnet, men kommer fordi ekspertene for lengst har innsett at den raske teknologiske utviklingen medfører etiske utfordringer som verken norske eller internasjonale politikere og ledere har nok kunnskap og endringskraft til å kunne håndtere raskt nok og godt nok.
Spørsmålet blir derfor om vi er på vei mot en fremtid som vil fortone seg som et rosenrødt teknologiparadis eller et digitalt helvete, – og har vi i Norge stor nok innovasjonskraft – og vilje til å styre utviklingen i riktig retning?
Gode ledere flytter grenser
Som leder av Open Innovation Lab of Norway ser jeg at i de fleste virksomheter som lykkes med innovasjonsarbeidet står dyktige ledere sentralt. Det er gode ledere som flytter grenser, skaper en attraktiv fremtid og stille legger bort gamle metoder som ikke lenger gir mening.
Det skal ikke utelukkes at flaks spiller en rolle, men jeg er overbevist om at dyktige medarbeidere med vilje til å utfordre status Quo og ledere med en bevisst holdning til innovasjon som verdiskaper spiller en langt større rolle.
Dette er virksomheter som tror på partnerskapsorienterte forretningsmodeller og de har ledere som har innsett den betydelige innvirkningen innovasjonskompetanse (IK) har på både verdien og vekstmulighetene.
Om få dager står årets utgave av Arendalsuka for tur og mens norske politikere, næringslivsledere og påvirkere pakker sekken for å møtes til den 12. utgaven av dette demokratiske verkstedet håper jeg på gode debatter og innovative løsninger som sikrer at vi styrer mot en bedre fremtid.
7 utfordringer på veien mot 2030
Den aksellerende teknologiske utviklingen medfører sju sentrale utfordringer som krever handling, ansvarlighet og moralsk refleksjon. Det handler rett og slett om hvordan vi velger å bruke teknologien og forvalte ressursene våre på vei mot 2030.
1. Teknologisk overmot
I vår iver etter fremskritt risikerer vi å bli for blåøyde når det gjelder troen på teknologiens ufeilbarlighet. Vi kan ikke legge vår skjebne i hendene på kunstig intelligens og avanserte algoritmer uten å stille kritiske spørsmål om verken menneskelige verdier, etikk eller miljøhensyn. Konsekvensene kan bli arbeidsledighet, brudd på personvern og forsterkning av eksisterende ulikheter.
For å bøte på dette må vi heie frem og utvikle teknologi på en ansvarlig måte som tjener menneskeheten, ikke undergrave den.
2. Desinformasjon
Den digitale tidsalderen har gitt grobunn for løgn og manipulasjon i en skala vi aldri har sett før. Desinformasjon blomstrer i sosiale medier, der falske nyheter og manipulerte bilder og videoer spres som ild i tørt gress. Det blir stadig vanskeligere å skille sant fra usant, noe som skaper mistillit og risikerer å underminere tilliten til demokratiske prosesser. Uten sannferdig informasjon blir det vanskelig å ta gode beslutninger, både på individuelt og samfunnsmessig nivå.
Selv om vi i Norge allerede er langt fremme her må vi forsterke innsatsen på tiltak som fremmer kildekritikk, digital dømmekraft og etisk bruk av sosiale medier.
3. Sosial polarisering
Det er ingen tvil om at uenigheter mellom ulike grupper i samfunnet forsterkes av algoritmer i sosiale medier som viser oss innhold som kun bekrefter våre eksisterende meninger og holder oss inne i våre respektive ekkokamre. Samtidig gis ekstreme ytringer uforholdsmessig stor oppmerksomhet, noe som øker konfliktnivået og reduserer forståelsen for hverandre. Dette vil om utviklingen ikke bremses føre til et samfunn preget av sinne, hat og manglende samarbeid.
Vi må derfor fremme alle former for respektfull dialog, kritisk tenkning og inkluderende nyhetsformidling som bygger broer. Noe Arendalsuka selv er et flott eksempel på!
4. Genetisk forfengelighet
Raske teknologiske fremskritt innen bio- og genteknologi åpner i dag for muligheten til å endre arvematerialet vårt. Mens dette kan ha positive følger for behandling av sykdommer, frister det også til å tukle med gener for å få «perfekte» barn. Dette vil kunne true det genetiske mangfoldet som er essensielt for menneskehetens tilpasningsevne.
Tiden er derfor inne til å ønske en åpen og etisk diskusjon om bruken av genteknologi velkommen for å sikre at vi ikke ender opp i en fremtid der ulikheter forsterkes eller selve menneskeverdet undergraves.
5. Påtrengende overvåkning
Dagens stadig økende bruk av kameraer, sensorer og datainnsamlingssystemer gir myndigheter og store teknologimastodonter enorm makt over livene våre, og kan føre til at vi blir mistenksomme overfor hverandre og mister følelsen av frihet. Overvåking kan også brukes til å kontrollere kritiske røster og undertrykke grupperinger. Det å finne balansen mellom sikkerhet og personvern blir en avgjørende utfordring i fremtiden.
I Norge og EU har vi GDPR loven, men det må ikke bli en sovepute som hindrer lover og reguleringer som beskytter folks privatliv og setter tydelige grenser for overvåkning.
6. Ressurshamstring
I en verden der konflikter får lov til å utvikle seg kan enkelte fristes til å hamstre livsnødvendige ressurser som vann, mat, energi eller medisiner. Gjerrighet på ressurser oppstår når man prioriterer egen vinning over fellesskapets beste. Norge har som et av verdens rikeste land her et spesielt ansvar.
Vi må forvalte ressursene våre på en ansvarlig måte og sikre at de kommer alle til gode. Dette krever internasjonalt samarbeid og en fordeling basert på rettferdighet.
7. Manipulerende kompleksitet
Lover, regler, teknologiske systemer og feks finansprodukter kan bli så kompliserte at folk ikke forstår dem. Byråkratisk tåkeprat oppstår når man med vilje bruker kompleksitet til å forvirre og utnytte andre. For eksempel kan vilkårene i bankavtaler eller forsikringer være så lange og innfløkte at det er vanskelig å vite hva man egentlig betaler for. Dette gir fordeler til de som har råd til dyre advokater eller finansielle rådgivere, og kan føre til at folk tar dårlige økonomiske valg.
Vi må derfor fortsatt jobbe for klarere språk, enklere systemer og økt åpenhet slik at folk kan ta informerte beslutninger.
Ved å være bevisst på disse utfordringene kan vi ta grep for å unngå dem. Nøkkelen ligger i å utvikle teknologi på en humanistisk måte, fremme kritisk tenkning og ansvarlig bruk av informasjon, bygge broer på tvers av skillelinjer, verne om genetisk mangfold, beskytte personvernet, forvalte ressursene rettferdig og jobbe for økt åpenhet og mer brukervennlige systemer.
Vi er alle ansvarlige for å forme fremtiden. Gjennom aktiv deltakelse i samfunnsdebatten, kloke valg som forbrukere og ved å stille kritiske spørsmål til makthaverne, kan vi skape en fremtid preget av samarbeid, ansvarlighet og bærekraft. La oss bruke futuristenes fremsyn og teknologiens kraft til å løse felles utfordringer, fremme demokrati og bygge et mer innovativt, inkluderende og rettferdig samfunn.
Happy Friday og vel møtt i Arendal!
