Veistandard på Surinam-nivå til tross. Norge kan lede an i utviklingen av neste generasjon transporttjenester og løsninger. Men er vi sultne nok, spør Bjørn K. Haugland.
I Tallin har myndighetene vedtatt at alle som betaler skatt skal få tilbud om gratis, offentlig transport. Tiltaket har vist at det både reduserer trafikk-kork og luftforurensning. Så langt har biltrafikken i Tallin sunket med 15 prosent. Klimagevinsten har vært stor. Dette er et eksempel som mange land – inkludert Norge – bør vurdere å følge.
Luftforurensning er et globalt problem. En ny studie fra WHO viser at nesten 90 prosent av verdens befolkning puster inn luft som regnes som helsefarlig. Dette skyldes i stor grad at vi forbrenner fossilt brensel. Kabul, New Dehli og Karachi er verstingene, men også mer nærliggende destinasjoner som London, Paris og Roma sliter med luftforurensning. Omtrent halvparten av befolkningen i verdens byer er utsatt for luftforurensning som er minst 2,5 ganger høyere enn det WHO anbefaler. Dette er ikke akseptabelt.
Vi har også opplevd det tett på kroppen her hjemme. Flere av de største byene i landet har gjentatte ganger de siste årene høynet varselnivået på grunn av kald og stille luft, som igjen har skapt giftlokk som fører til drastisk forverret luft- og livskvalitet.
Forbrenning av fossilt brensel påfører samfunnet store sosiale kostnader, ikke minst i helsesektoren. Åpenhet rundt disse kostnadene er en forutsetning når vi diskuterer viktigheten av et grønt skifte basert på fornybare energikilder. Et hovedprinsipp må være at det må koste å forurense luft og vann og påføre miljøet varige skader.
I 2050 vil verdens befolkning ha økt til 9 milliarder. Og middelklassen i India og Kina, og i resten av verden, vil ha vokst kraftig. Etterspørselen etter varer og tjenester, og behovet for mobilitet, vil bare øke i årene som kommer. Dette er gode nyheter for transportsektoren. Samtidig er det mye med denne trenden som er foruroligende. For olje står for over 70 prosent av transportforbruket i verden.
Tredjedel av klimautslippene
Her i Norge er transportsektoren årsaken til en tredjedel av klimagassutslippene. Tallene er langt mørkere utenfor våre landegrenser. Men det er allikevel slik at skal vi her hjemme greie å bedre forholdene og nå målet om å begrense klimaendringene til en temperaturøkning på to grader – så må vi få til massive kutt.
Det vil være krevende. Men jeg mener det er mulig. For å lykkes må vi tilrettelegge for nye, bærekraftige løsninger og bruke incentiver og skatter til å akselerere omstillingen.
Oljeprodukter i land- og sjøtransport kan erstattes av mer miljø- og klimavennlige løsninger i løpet av bare en generasjon. Teknologien finnes, og det er i stor grad snakk om politisk vilje og mot til å legge gode rammeverk for å få det grønne skiftet i gang. For privatbiler og lette kjøretøy er den elektriske revolusjonen heldigvis allerede godt i gang.
Vil doble batterikapasitet på fire år
Tesla er et godt eksempel på et mindre bilselskap som har skapt et skifte i hele den globale bilindustrien – og denne revolusjonen er bare i et tidlig stadium. Nå vil Tesla doble sin batterikapasitet på verdensbasis på kun fire år. Det vil utvilsomt bidra til videreutvikling av den revolusjonen vi har sett mot grønne biler.
Norge har i dag verdens høyeste tetthet av elektriske biler og har en god posisjon til å drive tjenesteinnovasjon i forhold til fremtidens transportsystemer.
I en verden hvor forbrenningsmotorer fortsatt, i all overskuelig fremtid, kommer til å spy ut sort eksos som fører til store miljø- og helseskader, er det essensielt at myndighetene fortsatt legger til rette for bruk av elbiler i Norge. Reduserte skatter og avgifter på elektriske biler er en selvfølge når målet er en omstilling til lavutslipp-transport. Utbygging av gode, offentlige transportløsninger og økte skatter på fossilbiler er andre viktige tiltak.
LNG er et annet realistisk alternativ til den forurensende tungoljen. Norge er i dag verdensledende på bruk av LNG som drivstoff for skip, mye takket være en bevisst satsing fra næringslivet og med gode støtteordninger fra myndighetene. NOx-fondet er et godt eksempel på dette. Norsk LNG-satsing har lagt til rette for grønn verdiskaping i det norske samfunnet og skapt nye muligheter for norsk næringsliv til å ta globale posisjoner.
Maritim batteridrift er av nyere dato, men interessen har økt betydelig de siste to årene i parallell med den eksploderende interessen for elbiler. Fullelektriske skip og hybride skip med dieselmotorer og energilagring i store batterier kan gi betydelige reduksjoner i drivstoffkostnader, vedlikehold og utslipp, samt forbedret fartøyrespons, regularitet og sikkerhet i kritiske situasjoner.
Jeg tror og håper de fleste fergene i Norge vil gå på batterier innen kun få år. Den første batteridrevne fergen i verden – en «Tesla of the Seas» – har norsk design, er norskbygget og kommer i drift i Norge i 2015.
Det er ikke tilfeldig. Norsk maritim næring har over de siste 150 år vist en helt spesiell evne til nyskapning, innovasjon og tilpasning i møte med endrede rammebetingelser. Dette er grunnen til at Norge er en globalt ledende, maritim nasjon – og at vi i dag er nummer en i verden på elektriske fremdriftssystemer til sjøs. Dette er et fortrinn vi ikke må miste.
Se til San Franscisco
Teknologi er viktig. Men fremtiden handler mer enn noe om å flytte fokus fra produkt til tjeneste. Det handler om å inspirere og dyrke frem smarte løsninger som tilsvar på mange av verdens utfordringer. Unge mennesker er ikke opptatt av å eie sin egen bil – de ønsker tilgang på transport, og bil når de har behov for det. Innovasjon av tjenester blir viktig. Og effektiv og bærekraftig byutvikling blir en større og større del av løsningen. Særlig ettersom flere og flere av oss kommer til å leve i byer i fremtiden.
San Francisco har forstått dette. Der har myndighetene iverksatt initiativ som begrenser både bilhold og bilbruk, samtidig som de tilrettelegger for sykling og gåing. Et godt kollektivtilbud og smarte bildelingsordninger er en viktig del av løsningen. Løsningene denne byen har fått på plass, i tett samspill med beboere, næringsliv og Ngo-er, bør være til inspirasjon for andre byer.
Har ikke råd til å la være
Tallin og San Francisco er kun to av mange eksempler på hvordan smart byplanlegging fører til reduserte klimagassutslipp, og vi ser denne trenden bre seg over store deler av verden. De største og raskest voksende byene er i Asia – og mye tyder på at de vil ligge langt fremme når det kommer til å finne de smarte løsningene først. Simpelthen fordi de må.
Et eksempel er Kina, som vil ha 350 millioner flere mennesker i de allerede overbefolkede byene innen 2025. Kina vil altså urbanisere en større befolkning enn den i USA i løpet av de neste 10 år.
Jeg har bodd mange år i Asia, blant annet fire år i Kina – et land jeg fortsatt besøker flere ganger årlig. I vinter tok jeg tog fra Suzhou til Shanghai. Dette er en distanse på ca. 120 km, og turen kostet under 100 kroner og tok en halv time i en ny, stille og behagelig kupe. Kald drikke var inkludert i prisen. Kontrasten til Bergensbanen er stor.
Og utviklingen er eksplosiv. I 2050 vil antallet kinesere som bor i byer ha rundet én milliard! Kina har rett og slett ikke råd til å la være å satse på effektiv og bærekraftig byutvikling og samferdsel. Men samtidig – det er det ingen av oss som har.
Veistandard på Surinam-nivå
Norge er en liten, men åpen økonomi. En samferdselssektor som bygger på energieffektivitet og grønn vekst er avgjørende for vår konkurransekraft. Smarte løsninger, innovasjon av tjenester, teknologisk utvikling og innovasjonskraft er viktige elementer skal man greie å legge om kursen til en grønnere hverdag.
Men dette er ikke nok. Vi trenger politikere som kan sette langsiktige og inspirerende visjoner for hvordan hele samferdselssektoren skal se ut om 10, 20 og 30 år, politikere som kan løfte sektoren slik at den er posisjonert til å møte en fremtid preget av usikkerhet og sylskarp konkurranse.
World Economic Forum (WEF) kom nylig ut med en rapport som viser at norsk veistandard er på linje med den i Surinam, Albania, Indonesia, India og Etiopia. Dette er ikke bra nok.
Norge er riktignok lite, men vi er også et rikt land. Selv om utfordringene kan synes store, er det uante muligheter for dem som blir med på å definere og utvikle morgendagens løsninger.
For å klare det, må vi sette en klar visjon for hvordan Norge skal ta en ledende rolle i transformasjonen til lavkarbonsamfunnet og dermed gjøre norsk industri sterkere og mer konkurransedyktig i møte med utenlandske aktører.
Er vi sultne nok?
Min visjon for et Norge i 2030 er at alle biler på norske veier er nullutslippsbiler (elektrisitet eller annen nullutslippsteknologi); alle offentlige bygg og alle nye bolighus er energipositive (såkalte plusshus); vi har koblet de store byene i landet sammen med høyhastighetstog; vi har tilrettelagt for økt bruk av sykkel i de store byene; vi har løftet en betydelig del av transporten fra vei til sjø; vi har halvert CO2-utslippene fra skipsfarten og alle ferger på norske fjorder, og norsk kystfart har null utslipp (elektrisk fremdrift).
Løsninger og teknologi finnes – vi trenger å artikulere tydelige visjoner for Norges fremtid, politisk vilje, og evne til å drive og inspirere endringer i tett samspill med næringslivet, forskning og samfunnet for øvrig.
Spørsmålet er om vi er sultne nok?
(Kommentaren er tidligere publisert i bladet Samferdsel).
