av Jørn Wad
-Vi vet at motstand mot lakselus er arvelig. Og vi vet også at stillehavslaksen er mer motstandsdyktig enn den atlantiske laksen. Innovasjonsprosjektet går ut på å finne ut om det er mulig å bidra til at den atlantiske laksen tilegner seg de samme egenskapen som sine slektninger i Stillehavet.
Lakselus er et milliard-problem for norsk lakseoppdrett. Innomag.no har derfor tatt en prat med seniorforsker og prosjektleder Nicholas Andrew Robinson i Norges ledende uavhengige matforskningsinstitutt, Nofima. På telefon fra Australia forteller han villig vekk om prosjektet, som er finansiert av Fiskeri og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF).
Motstandsdyktig
-Det vi satser på, er å finne ut mer om hvilke egenskaper stillehavslaksen har som gjør dem langt mer motstandsdyktige mot lakselus, og eventuelt hva man kan gjøre for å overføre kunnskap om disse egenskapene til den atlantiske laksen, siden denne motstandsdyktigheten vi snakket om, er arvelig.
-Hvilke faktorer er det dere kommer til å se spesielt nærmere på?
-For det første er det snakk om kjemi, for lakselus tiltrekkes av kjemiske signaler som laksen skiller ut, og det synes som om stillehavslaksen skiller ut mindre av enkelte kjemikalier, og dermed ikke tiltrekker seg lakselus i samme grad. Dernest skal vi se på immunsystemet til lakse-artene, for det er også er en viktig brikke.
-Hvordan kan immunsystemet være en faktor?
-Det er jo slik at lakselusen «biter seg fast» i laksen, og beiter på den. Immunsystemet til stillehavslaksen er bedre til å forsvare laksen mot lus. Mens lakselus har stort frafall allerede etter 7 dager hos laks i Stillehavet, sitter lakselusa lenger fast på laksen i Atlanteren. Dette vil vi også se nærmere på, fordi det såklart er best om vi kunne sette atlanterhavslaksen i stand til å kvitte seg med lusen like effektivt som sine slektninger i Stillehavet. For å få til dette, må vi gå dypt inn i genetikken, slik at vi kan komme fram til tydelige årsaks-sammenhenger, og ut fra dette også forhåpentligvis finne botemidler, sier prosjektlederen.
CRISPR og genetikk
– Genene i hver laks har i seg bestemte koder som bestemmer hvordan dyret skal utvikle seg, og fungere i det miljøet den lever i. Disse kodene styrer for eksempel hvor mye av ulike stoffer kroppen skal skille ut når en lakselus biter på. Greier vi å avsløre disse forskjellene, vil vi kunne gjøre atlanterhavslaks mer motstandsdyktige mot lakselus, forklarer forskeren.
Og det kan trengs, for lakselusproblemet koster oppdrettsnæringen over 5 milliarder kroner hvert år!
Det er tidligere gjort flere forsøk på å redusere problemet med lakselus i lakseoppdrett, men uten at det har lykkes i nevneverdig grad. Når man nå går til angrep på problermatikken på en helt ny og svært så innovativ måte, er det fordi man kan støtte seg på ny teknologi: Som mange vil huske, gikk Nobelprisen i kjemi i år til Emmanuelle Charpentier og Jennifer Doudna for utviklingen av en genredigeringsmetode som bruker CRISPR-Cas9. Det er denne metoden forskerne i prosjektet nå vil bruke for endelig å teste akkurat hvilke gener som påvirker laksen til å bli en attraktiv vert for lus.
-Kan vi avsløre forskjellene i kodene mellom artene, kan det bli mulig for oss å utnytte denne kunnskapen til å gjøre atlantisk laks langt mer motstandsdyktig mot lakselus enn tidligere.
-Dette må vel også kunne sies å være en «grønnere» metode enn mye annet?
-Vi utnytter lakse-artenes naturlige motstandsdyktighet, så her arbeider forskere, teknikk og naturen sammen, forteller Robinson. Som altså kanskje kan komme til å ha både gode og lønnsomme nyheter på lager for norsk fiskeoppdrettsindustri.
