– Fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd, har jeg alltid tatt de fattige, marginaliserte, utstøtte og sårbare sitt parti, forteller Bitten Schei. I denne kronikken skriver hun om sin tøffe barndom – og hvordan smerte kan være en kraftfull drivkraft for endring.
Kronikk av Bitten Schei:
Porten til Auschwitz
Den største utfordring for mennesker som kommer fra en vanskelig barndom er hvordan du transformerer smerten til en ressurs.
Smerte kan være en kraftfull drivkraft for endring.
For 74 år siden invaderte tyskerne Norge. Det forandret mange menneskers liv for flere generasjoner. Jeg er et tidsvitne på hvordan en krig ikke bare får direkte påvirkning på de som gjennomlever den. Krigens traumer føres videre til neste generasjon. Min far, farfar og tante overlevde mange år i konsentrasjonsleirer. Kom tilbake mer døde enn levende. De prøvde å leve videre. Langvarig sult, underernæring, hardt arbeid og elendig hygiene, fører til en rekke mangelsykdommer. Min far mistet alle tennene sine, fikk difteri, tyfus, elefantsyke, lammelser og ble operert uten bedøvelse, mens han prøvde å overleve et helvete på jord. Omgitt av lik og stank fra døende mennesker. For de fleste døde som fluer i en «Arbeit macht frei» ideologi, der du skulle jobbe til du stupte, hvis du ikke ble skutt eller gasset i hjel.
Traumer overføres i generasjoner
I dag heter krigens traumer post traumatisk stress syndrom. Da min familie kom hjem, var det ingen hjelp å få. Det var bare å komme seg i arbeid. Hvordan de klarte seg i det daglige? En vanlig selvmedisinering for å holde unna traumer er alkohol. Alle startet å drikke – og ingen kunne snakke om det. Det var ikke mulig. Som liten jente ble jeg min far sin sjelesørger. Jeg var den eneste som fikk høre alle de grufulle beretningene om livet i konsentrasjonsleiren, når han var dopet. En stor byrde for en liten jente.
Min far led veldig mye på grunn av ettervirkningene, men han var en sterk fysisk mann som jobbet hardt. Et under at han ble over 60 år. Krigen lå som en skygge over barndommen, og har fulgt meg gjennom hele livet. Den mørke siden i min barndom var fravær av omsorg. Misbruket og volden overskygget alt. Som voksne fortsetter mange av oss derfor et dysfunksjonelt mønster ved å vise manglende evne til egenomsorg.
En barndom varer livet ut
Foreldre som misbruker alkohol evner ofte ikke å se mer enn seg selv. Barn vil da ofte utvikle en form for undersensitivitet i forhold til sine behov, ha antennene oppe for å tilpasse seg mønsteret i misbruksfamilien. En barndom varer livet ut. Jeg tror det er hans fortellinger som har bidratt til at jeg har engasjert meg i kampen for en mer rettferdig verden. Jeg tror at også dette har reddet meg fra å gå til grunne. Smerte kan være en kraftfull drivkraft til endring i våre liv.
Mor og far var begge unge mennesker med fremtiden foran seg. Krigen skapte dype sår i vår familie, der to uskyldige, flotte og sterke unge mennesker fikk strevsomme liv etterpå – på grunn av krigens traumer. Så mye lidelser. Far var et visjonært og kreativt skapende menneske. Mor var limet i familien med omsorg og styrke. Jeg liker å tenke på at jeg bærer med meg det beste fra begge to.
Den ene som ser deg
Et krenket barn som vokser opp i et dysfunksjonelt miljø, repeterer ofte et adferdsmønster i voksen alder. Og de slutter å elske seg selv. Det forteller mange som har hatt det vanskelig i barndommen.
Jeg var heldig, for jeg hadde en bestemor som viste meg kjærlighet og omsorg. Du trenger bare ett menneske som viser deg omsorg og bryr seg, for at du skal komme fra det uten altfor store sår på sjelen. Jeg minnes min bestemor med stor glede og kjærlighet. Hun var den ene for meg. Du kan være den ene for noen.
Min personlige reise
Jeg har i mange år arbeidet med fattigdomsbekjempelse på landsbygda i Uganda. I Gulu møtte jeg min egen barndom. 20 års borgerkrig har traumatisert mennesker i Gulu. Og jeg kjente meg igjen hos de da jeg kom dit.
Min far er begravet i Gulu, i en vakker symbolsk seremoni. Med et freds- og forsonings tre som er plantet til minne om ham og alle de som er falt i krigen. Det ble holdt gudstjeneste med stillhet. Godt å tenke på at det finnes et tre som vokser i Gulu til minne om min far. Han ville ha likt det.
Løvetannsbarn
Livet har gjort meg resilient og motstandskraftig. Og samtidig sårbar. Jeg er grunnleggende begeistret, og det gjør at jeg kjenner at livet vil meg godt. Den eneste grunnen for at jeg skriver dette, er å få løsnet på følelsene mine. For det er der det sitter fast hos oss. Egenomsorg. For jeg kan beskrive dette på en rasjonell og intellektuell måte. Uten følelsene, hjelper ingen fortellinger.
Sosialt entreprenørskap
Fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd, har jeg alltid tatt de fattige, marginaliserte, utstøtte og sårbare sitt parti. Sosialt entreprenørskap passer meg veldig godt, da de sosiale entreprenørene tar parti for de svakeste i verden.
Mange er mennesker som jeg, som har gått veien. De kommer fra et utenforskap i rus, psykiske lidelser, en barndom med vold eller incest, fattigdom, fengsel – eller fra en etnisk minoritet. De bringer med seg historier om hvordan de har klart å bevege seg ut av sin egen elendighet og skam. De ønsker å hjelpe andre som har vært i samme situasjon som de selv. De har gått veien og tatt en beslutning om å bedre vilkårene for marginaliserte grupper.
Deres ståsted kommer ikke fra kunnskap lest i en bok, men autentisk kunnskap fra egne dyrekjøpte erfaringer. De bygger sitt prosjekt langsomt, og gjør det ikke i media. For disse er personlig vekst i sitt livsprosjekt viktig, og de identifiserer seg sterkt med målgruppen. For underdogs er veien de går også egenterapi. Siden de har vært nede i sin egen dritt, har de en stayerevne som ofte er beundringsverdig. For det handler om «How to turn your shit into gold». Det er deres store seier.
Bitten Schei
www.mothercourage.no
