Mixed reality – slutten eller vendepunktet?

Det er bare et spørsmål om tid før mixed reality-briller slår gjennom i markedet. Er selskaper godt nok forberedt for å lykkes med denne teknologien, eller vil dette ende opp med å være det siste dyttet inn i en global mental krise?

Maivinden
Jeg løp oppover grusveien en torsdag morgen i midten av mai. Kun bikkja og meg. Ingen telefon, ingen klokke, ikke noe headset. For to år siden hadde jeg følt meg naken. Mot underarmene kjente jeg den varme maivinden stryke meg mykt og på hver side av veien kunne jeg se hvor grønt det plutselig var blitt.

Angst og depresjon
Globale depresjons- og angstnivåer har aldri vært høyere. 40% av millennials sliter med angst, viser en studie gjort i 2018 av American Psychological Association. Hos våre naboer i øst, får en av ni svenske borgere utskrevet antidepressiva regelmessig. Hvordan har det gått så galt? Kan de teknologiske enhetene vi bruker hver dag ha noe med dette å gjøre? Jeg tror svaret er at ja, det har de. Selskaper har utviklet tjenester for Mobilen, iPaden, Smartklokka og PC-en som har tatt kontroll over oss ved å utnytte hjernens svakheter. De har dratt oss lengre og lengre vekk fra de fysiske opplevelsene og sansene hjernen vår er programmert til å gi glede og mening, og erstattet det med tankeløse aktiviteter som å swipe, kommentere, like og dele. Og jo, dette gir i og for seg også en kortidsvarig glede, men en glede der biproduktet over tid er en negativ påvirkning på vår mentale helse som de fleste av oss ikke er klar over før det er for sent.

Vi er blitt avhengige!
La meg ta telefonen som et eksempel. Gå på hvilken som helst buss, trikk, tog- eller t-banevogn, og observer hva passasjerene fyller tiden med. De sitter klistret med øyne og fingre til telefonen. Dette opptar hjernens fokus, og vi klarer ikke legge bort telefonen fordi avhengigheten allerede har festet grepet.

Dopaminets grep
Hvordan har selskaper klart å gjøre oss så avhengige av disse dingsene? Svaret er dopamin. Dopamin er et hormon og et viktig signalstoff i belønningssystemet til hjernen. Det er designet for å gi oss en gledefølelse, men dessverre er det også slik at dopamin spiller en rolle i avhengighetsmekanismene. Når vi plukker opp telefonen kan dette utløse en positiv følelse – en belønning. Dette er en sinnsstemning hjernen gjerne vil oppleve mer av og avhengigheten utvikles. Dette har gjort mange til teknologislaver uten at vi nødvendigvis vil innse det selv.

Et skille oppstår
Siden menneskets opprinnelse, har 99.9% av tiden vår på jorda vært som jegere- og sankere. Hjernen har gjennom tusener av år forsøkt å oppnå gledesfølelse og belønning fra aktiviteter som å skaffe mat, beskytte familien og å finne trygge steder å slå leir for natten. På denne måten øker individet sjansene sine til reproduksjon og å føre sine gener videre. Både skjerpede sanser, god fysisk form og evnen til å samarbeide og kommunisere med andre mennesker er essensielle for dopaminutskillelsen. Evolusjonen til massen i topplokket går tregt. Det vi har sett de siste 20 årene derimot, er det stikk motsatte. Teknologi som har utviklet seg i en rasende fart og hjernen vår klarer ikke å henge med.

Nye farer venter
Når teknologien som påvirker oss fra morgen til kveld tar syvmilssteg hver eneste dag, er det bare et spørsmål om tid før nye duppeditter dukker opp. For eksempel vil mixed reality-briller om kort tid kunne erstatte telefonen vår. Da kunne løpeturen vært gjort på tredemølle hjemme i stua. Luktene og berøringene fra skogen hadde vanskelig latt seg erstatte, men om jeg hadde ønsket å høre ”ko-ko” istedenfor bassen fra Alan Walkers siste utgivelse, hadde nok den biffen vært fikset med en muntlig kommando. Det samme med de visuelle inntrykkene, som å se hunden og grusveien foran meg og løvetannen blomstre i grøfta – en enkel sak for en mixed reality-utvikler. Hva ville det gjort med hvordan jeg følte meg? Ville det gitt den samme tilfredsheten etter 40 minutter på mølla med briller og øretelefoner? Neppe, for med en slik erstatning blir vi sansefattige, og istedenfor et ekte, evolusjonistisk dopaminrush som gir langvarig glede, vil vi mest sannsynlig føle en avhengighet til noe som suksessivt stjeler mer og mer tid.

Ansvarets time
Mixed reality er en teknologi som også har utrolig mange positive sider. Den kan hjelpe oss med alt fra å spare tid og forenkle vår hverdag, til å hjelpe oss å bedre kommunisere med folk som snakker et annet språk. Men, penger skal tjenes og jeg stiller meg derfor spørsmålet: Er selskaper klare for at mixed reality-bølgen snart slår over oss? Er de klare for å stille seg selv ansvarlig for å utvikle løsninger for denne plattformen på en bærekraftig måte som ikke utnytter våre psykologiske svakheter? Er gründere klare for å stille spørsmål tilbake til investorer, som hvorfor de konstant skal øke bruken av en tjeneste? Burde ikke et kriterium for suksess heller være hvor mye tid en person har spart ved å bruke tjenesten, eller hvor mye man har klart å øke livskvaliteten eller livslengden til en person? Spørsmål som dette vil ha stor betydning for suksessen til både selskaper og menneskers mentale helse fremover, noe jeg kommer til å gå i mer detalj på under Innovasjonsdagen til Innomag 4 september.

En global mental krise
Mixed reality vil få sin virkelige suksess når den ikke lenger er en ekstern enhet. Når vi ikke kan velge om vi vil plukke den opp fra bordet foran oss, men hvor den er integrert enda tettere innpå en av de viktigste sansene vi har, synet. Om ikke vi forbereder oss for dette, frykter jeg vi står overfor en krise på mentalt nivå for menneskeheten like stor som klimakrisen er for planeten.

Ko-ko
Jeg stoppet på toppen av den siste bakken og nøt utsikten utover Oslofjorden. Nå var det bare nedover igjen før jeg var hjemme. Men plutselig hørte jeg en lyd jeg ikke hadde lagt merke til siden vi sang om den som barn. Var det gjøken? Denne utspekulerte fuglen som legger eggene sine i andre fuglers reir. Fugler som er mye mindre enn den selv, og som ender opp som ufrivillige fosterforeldre. Dopamin frigjøres i den lille lerkas hjerne når hun mater gjøkungen, som motiverer henne til å finne mer mat. Hennes egne unger er for lengst dyttet ut av reiret av den sultne, enorme gjøkungen. Til slutt er det kun den ene parten i spillet som har vunnet.