Denne mandagen ble den internasjonale kvinnedagen markert over hele verden. Men er det egentlig behov for en slik dag?
Av Nina Hanssen
Ja, jeg mener er årets 8.mars er kanskje den viktigste markeringen av denne dagen noensinne.
Vi er midt inne i en pandemi som rammer oss alle. Både som enkeltpersoner, samfunn og på bedriftsnivå. Og i tillegg til pandemi så har vi en ulmende klimakrise og kanskje etter hvert en ny økonomisk krise og sosial krise der arbeidsledigheten stiger til værs.
I følge International Labour Organisation (ILO) i Geneve har hele 64 millioner kvinner mistet jobbene sine under pandemien. Og kvinner har også opplevd mer vold og trakassering.
Mange av oss er bekymret for hva slags fremtid våre barn og barnebarns skal vokse opp i.
Vi ser allerede at den global pandemi rammer de mest sårbare aller hardest og vi ser også at det er for det meste kvinner som står på døgnet rundt i frontlinja for å stelle de syke. Det vi kanskje ikke ser, er at det for det meste også er kvinnene som trekker i trådene for at hjemmekontoret og hverdagslivet skal fungere for hele familien. For i krisetider er det som om vi kvinner henter ekstra kraft og det ligger også håp i denne kvinnekraften som er verd å hylle 8.mars.
Når vi kvinner føder barn, så er dette kanskje det nærmeste en nær-døden-opplevelsen vi kommer. Jeg mener det er en langt større idrettsprestasjon en et skiløp på VM-nivå. Og når barna først er ute, så får vi mødrene superstyrke for å hegne om familien og beskytte barna våre.
Før jeg selv fikk barn, jobbet jeg flere år som journalist i Øst-Afrika. Jeg var 26 år og reiste mye rundt i flyktningeleire i Kenya og på en av reisene i 1993 besøkte jeg også Somalia midt i krigssona.
En formiddag i Baidoa har brent seg på netthinnen min.
Det var varmt og lukten av urin, blod og svette slo imot meg da bilen stanset like ved matutdelingsstasjonen i det som senere ble kalt «dødens by» Baidoa i Somalia.
Jeg var på et reportasjeoppdrag for min arbeidsgiver Daily Nation i Kenya.
Røde Kors hadde invitert meg med og skulle vise meg rundt. Krigen hadde splittet folket, og nesten all infrastruktur var borte. Ord ble fattige da jeg møtte krigsskadde og svært syke kvinner som fikk behandling på pop-up sykehus, som besto av et bord med noen redskaper på.
Lukten river i nesa, og jeg føler meg skitten. Hjelpearbeiderne fra FN gir ordre til kvinner som venter tålmodig på sin tilmålte rasjon ris og bønner. Så skjer det. En vever kvinne med store spørrende mørke øyne og med et spebarn på armen møter blikket mitt, før hun segner om.
Noen minutter etterpå er hun død, og barnet ligger på bakken og gråter. Mammaen var sulten til siste åndedrag.
Dette øyeblikket midt i krigssonen i Somalia har brent seg fast hos meg og preget livet mitt etterpå. Blikket til kvinnen gav meg styrke og jeg bestemte meg for å vie min fritid på å hjelpe kvinner. Jeg har senere holdt «Women can Do it kurs både i Gaza, Pakistan, i Angola og flere utviklingsland, men også for kvinner i asylmottak her hjemme. Og hver gang blir jeg nesten slått ut av å høre de sterke, ofte umenneskelige, lidelsene mødre går igjennom for å beskytte sine barn. Men historiene og erfaringene fra kvinnene gir meg også ekstra styrke og motivasjon til å vise min solidaritet og gjøre det jeg kan for å vise respekt, omsorg og løfte mine medsøstre. For meg er det en selvfølge for meg å kjempe for at kvinner rettigheter, at de har en anstendig jobb med en lønn de kan leve av.
Det er langt igjen før vi er i mål med FNs 17 bærekraftsmål om å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet, oppnå likestilling, stoppe klimaendringene etc innen 2030. Men jeg velger å være optimist. I dag på 8.mars synes jeg vi skal hylle den enorme innsatsen som kvinner gjør under pandemien. Vi skal anerkjenne alle de som står i frontlinja men også alle de som tar ekstra ulønnet omsorgsarbeid hjemme under pandemien.
Jeg velger å være optimist og jeg tror at står vi sammen om å slå tilbake mot den usynlige fienden, nemlig koronaviruset så klarer vi det. Da må vi også vise solidaritet, langt utover landegrensene. Og kanskje kan vi dra lærdom fra Koronapandemien og i felleskap også tenke nytt om hvordan vi kan nå bærekraftsmålene?
Gratulerer med dagen alle kvinner og kvinnevennlige menn!
“Humanity can only be at its best when gender equality becomes a reality for all, everywhere. We must and will make it happen.”
– Guy Ryder, ILO Director-General
