Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, professor i innovasjon, Norges Handelshøyskole og leder av Open Innovation Lab of Norway’s faglige råd.
I 2023 ble nær 70 % av alle globale AI-patenter registrert i Kina. USA, som lenge ledet an, er nå redusert til 14 %, mens Europa – som har noen av verdens fremste forskningsmiljøer – står igjen med beskjedne 2,8 %. Bildet er krystallklart: I kappløpet om å forme fremtidens digitale økonomi, har Europa – og Norge med det – tatt plass på tilskuerbenken.
Paul Romer, nobelprisvinner og kjent for sin teori om endogen vekst, understreker at ideer er den viktigste innsatsfaktoren i en moderne økonomi. Ideer, ikke kapital eller naturressurser, gir varig vekst. Daniel Susskind følger opp i boken «Growth: A Reckoning» og advarer mot at vi ikke lenger kan ta for gitt at fremtidig vekst vil komme av seg selv. I en tid hvor teknologi og innovasjon skaper nye mulighetsrom, krever dette politisk vilje, forskningsstrategi og evne til institusjonell omstilling.
Med sitt lederskap innen AI-patenter, har Kinesiske myndigheter gjort AI til en nasjonal prioritet, og det statlige økosystemet for innovasjon belønner både grunnforskning og kommersiell utvikling. USA har fortsatt sterke forskningsmiljøer og private teknologigiganter, men den politiske fragmenteringen og polariseringen svekker den koordinerte innsatsen. Europa – med sine mange språk, reguleringer og ulike nasjonale strategier – fremstår fragmentert og reaktiv snarere enn visjonær – noe Mario Draghi pekte på i sin EU rapport.
Hva kan vi lære av dette?
For det første må vi forstå at ideenes økonomi ikke er nøytral. Når Kinas andel av AI-patenter vokser fra 13 % til 70 % på litt over et tiår, vitner det ikke bare om kapasitet – det viser strategisk retning og vilje til omstilling. For det andre bør vi i Norge og Europa tenke nytt om hvordan vi organiserer forskning, utdanning og næringsliv. Vi har sterke akademiske institusjoner, men for svak kobling mellom kunnskapsproduksjon og kommersiell anvendelse.
Norge har ressurser og kompetanse, men også en økonomi som i for stor grad hviler på oljerente og råvareeksport. Skal vi lykkes i en ny digital tidsalder, må vi gjøre teknologi og innovasjon til kjernen i vår nasjonale vekststrategi. Det innebærer mer enn teknologioverføringer – det krever ambisjon om å utvikle egne ideer, bygge egne økosystemer, og styrke samspillet mellom offentlig politikk og privat kapital. Effekten av en milliard kroner til AI forskning blir begrenset og problematisk når ingen av de tildelte miljøene hadde AI i business som tematikk.
Midt i dette utfordringsbildet kan det imidlertid også finnes en historisk mulighet. Dersom USA under en mulig Trump 2.0-administrasjon forsterker et klima preget av mistillit til vitenskap og ideologisk styring av forskningen, kan det føre til en ny bølge av brain drain – denne gangen ut av USA. Europa og Norge bør være forberedt. Vi må posisjonere oss som et attraktivt hjem for globale talenter som søker akademisk frihet, stabile institusjoner og verdidrevne samfunn.
Det krever verdensledende forskningsmiljøer, raskere visumprosesser og et innovasjonsvennlig næringsliv. Et oljefond-basert Brain Gain fond kan være en løsning.
Ideer flytter dit de kan vokse. Spørsmålet er fortsatt det samme: Hva gjør Regjeringen?
