Fornybar energi er fremtidens handelsvare. Men de kommunalt eide kraftselskapene har ikke tilgang på nødvendig kapital for å bygge fremtidens energisystem, skriver Agder Energi-sjef Tom Nysted.
(Innlegget er republisert fra Agder Energis blogg)
Det var ikke profetiske evner, men enkle regnestykker som var årsak til at vi i Agder Energi i god tid før 2010 begynte å forberede oss på fallende kraftpriser og økende investeringer i årene fram mot 2020.
Vi så at kraftprisene ville falle som følge av sterkt økende energiproduksjon i Norden, svekket forbruk i industrien og manglende overføringskapasitet til utlandet. Investeringene ville øke fordi kraftsystemet står foran en omfattende rehabilitering og oppgradering. Bare i Sør-Norge er investeringsbehovet anslått til om lag 150 milliarder kroner fram mot 2020. Vi sto med andre ord foran en situasjon med 3-5 ganger så store investeringer de neste 10 årene som i de foregående 10. Samtidig sto vi åpenbart foran lavere inntjening på grunn av fallende priser. Bildet ble ganske slående karakterisert i tittelen på en rapport fra Thema Consulting Group i 2011, “For store oppgaver, for lite penger…”
Strammet inn
I Agder Energi definerte vi kjernevirksomheten og avhendet det vi oppfattet som sidespor: Fiberselskap, nettkonsulentselskap, inkassovirksomhet og tradisjonell elektromontasje. Vi iverksatte et omfattende og flerårig program for å kutte kostnader og effektivisere prosesser, og har i sum redusert antall ansatte fra omlag 1 700 til under 1 300. Vi kjører nå et permanent effektprogram der målet er å forbedre prestasjonene gjennom ansvarliggjøring, omorganisering, outsourcing og digitalisering. Vi jager hele tiden etter synergier: Vi har initiert strategiske industrisamarbeider for å optimalisere produksjonen i vassdragene, og vi vurderer og sonderer industrielt fornuftige restruktureringsmuligheter
Betydelig verdiskaper
Samtidig som kraftnæringen er strengt regulert – og med et begrenset handlingsrom, er den en betydelig økonomisk verdiskaper. Den står for mer enn tre prosent av fastlands-Norges brutto verdiskaping. Det er 11 ganger mer enn aluminiumsindustrien og fire ganger mer enn hele kraftintensiv industri til sammen. Kraftselskapene har altså generert betydelige verdier, noe som har bidratt til at eierne har brukt dem som utbyttemaskiner.
Vi har dessuten beskjedne muligheter til å hente inn kapitalsterke eksterne investorer. En av årsakene er konsolideringsmodellen, som setter en lovpålagt øvre grense for privat eierskap på en tredel i større vannkraftselskaper. Minst like viktig er det nok at det omfattende offentlige eierskapet i kraftbransjen har skapt en politisk kultur som er svært skeptisk til å slippe inn privat kapital, også der det ikke ligger slike begrensninger, for eksempel i nettselskaper.
Kapitalbehov
Mens vi venter på politikken er det likevel ting vi kan gjøre og som vi gjør. Strategiske industrisamarbeider og opprydding av eierforholdene i flere vassdrag er prosesser vi arbeider med, fordi det vil optimalisere kraftproduksjonen og gi bedre utnyttelse av vassdragene. Kapitalproblematikken er sentral. Verdiskaping i kraftsektoren handler om lange sykluser av svært ulik karakter, sykluser som veksler markant mellom investeringsfaser og høstingsfaser. Men det er i de nærmeste årene store investeringer må gjøres. De regionale og lokale kraftselskapene vil selv ikke kunne generere så mye investeringskapital. Samtidig er eierne i disse selskapene for det meste kommuner og fylker, som ikke er i stand til å tilføre frisk kapital slik staten kan gjøre det overfor sine heleide selskaper.
Derfor bør de politiske myndighetene dels se på skatte- og avgiftsnivået, men først og fremst vurdere etableringen av et betydelig investeringsfond for de regionale og lokale selskapene, der det også kan være rom for et innslag av ikke-statlige investeringer. I et langt strategisk perspektiv er fornybarsektoren fremtidens næring, og fornybar energi er fremtidens handelsvare.
(Innlegget er republisert fra Agder Energis blogg)
