Dette innlegget er skrevet av Tor W Andreassen, professor i innovasjon ved Norges Handelshøyskole og leder av Open Innovation Labs fagråd.
Innovasjonstalen 2022 er avlevert. Inntrykkene er mange. Utgangspunktet for at norske virksomheter kan lykkes med det grønne skiftet og øke eksporten er de beste. Alle er enige i at ambisjonene må være høye og at tiden er knapp.
Håkon Haugli, administrerende direktør i Innovasjon Norge, peker på at vi må satse på nye teknologiske løsninger og tjenester rundt områder hvor vi har komparative fortrinn som for eksempel mat/jordbruk, hav/fisk, karbonfangst og lagring, og fornybar energi.
Vi snakker om en re-industrialisering av Norge, men veien dit har, ifølge Haugli, seks bekymringshumper:
1. Det er får få som vil bli gründere i Norge
2. Vi må evne å vokse de etablerte virksomhetene
3. Hele Norge må bidra i eksporten av varer og tjenester
4. Vi må bli dyktigere i kommersialiseringen av forskningen
5. Utviklingen i direkte utenlandske investeringer i Norge, er flat
6. Virksomhetenes evne og vilje til å ta i bruk avansert teknologi er lav
Rådene han gir til sentrale aktører i det offentlig og privat sektor inkludert myndigheter, er fornuftige og velplasserte. Men på ett område skiller Haugli og jeg lag i vår oppfatning.
Vi er begge enige i at Norge trenger flere selgere og merkevarebyggere for å skalere fremragende teknologiske løsninger. Mens Haugli peker på at lederne må ta ansvar for utvikling av slik humankapital, peker jeg på at det må være akademia ansvar å forsyne samfunnet med kandidater som, basert på forskning, er eksperter på kommersialisering og skalering av invensjoner. La meg utdype ved å peke på et paradoks.
Norges forskningsråds (NFR) ypperste instrument for å sette forskningsdrevet invensjon og innovasjon på agendaen sammen med næringslivet, er Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI)-programmet. Gjennom fire utlysnings-runder siden 2007, har dette vært en attraktiv ordning og incentiv for gode forskere for å finne sammen med gode næringspartnere. Stor status og god finansiering (opp til 96M) over 5+3 år, er generøst og attraktivt. Siden oppstarten i 2007 er om lag 60 SFI-sentre etablert. Ved siste tildeling, juni 2020, ble 22 nye sentre etablert.
Foreløpig er NHHs Senter for tjenesteinnovasjon, 2011 til 2019, det eneste SFI-senteret som er lagt til en handelshøyskole. Videre var det kun Center for Connected Care (3C) ved Universitetssykehuset i Oslo som hadde tjenesteperspektiv og konsumenter (pasienter) som fokus. I praksis betyr det at business- og tjeneste-aspekter ved innovasjonsforskningen er fraværende innen SFI-ordningen. Jeg unnlater aldri å minne om at om lag 80 prosent av Norges BNP er innen tjenesteytende sektor, at industri er knappe 10 prosent, og at olje og gass, som en viktig industri, skal bygges ned.
Dette er bekymringsfullt fordi ingen invensjon tas i bruk av seg selv. Ingen virksomhet skaleres av seg selv. Ingen forretningsmodell-innovasjon skjer av seg selv. Ingen digitalisering av virksomheter skjer avseg selv. Ingen omstilling til et mer bærekraftig samfunn skjer av seg selv. Markeder kan, som teknologi, skapes.
Årets innovasjonstale viser at vi som nasjon har satset mer på invensjoner (utvikling av noe nytt og nyttig) som i liten grad ble kommersialisert og skalert (ble ikke nyttiggjort). Verdens beste racerbil – Il Tempo Gigante – ble, som Haugli påpekte, ikke en kommersiell suksess.
Norge har så langt forsømt innovasjonssiden av invensjoner ved at man har ubalansert fordelt midler til invensjonsforskning og dermed tatt for gitt at gode løsninger selger seg selv. Håkon Haugli minnet meg på nettopp denne ubalansen i årets innovasjonstale.
Du kan se årets utgave av Innovasjonstalen her.
