Utdanningssektoren i Norge forankrer seg på politiske gitte rammer, og er en viktig del av et større puslespill som styres av det offentlige. Et lite dypdykk innenfor denne sektoren viser oss at skolevesenet forvaltes av bestemte retningslinjer, forskrifter og prinsipper på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Selve strukturen innenfor fagene er også fastsatt basert på ulike kompetansemål, men faglærer velger selv læringsstrategi og metode i eget klasserom. Som lektorstudent har jeg dermed undret over mulighetene for å inspirere til innovasjon på en fremtidig arbeidsplass i det offentlige;
Hvordan kan dette dyrkes i undervisningssammenheng? Og hvordan kan innovasjon implementeres som en felleskultur for lærere og lektorer i skolevesenet?
Strukturen i det norske utdanningssystemet sår mye, men høster lite. Med andre ord kan vi si at systemet fornemmer læring som passer for enkelte elevgrupper, men som dessverre svikter mange. Kjenner du noen som synes skolen var morsom? Kjenner du noen som synes skolen var kjedelig? De fleste av oss har bekjente som støtter det siste alternativet. Kan forklaringen ligge i at elevers utforskningstrang, entusiasme og innsatsvilje svinner bort i kjedelige teoretiske undervisningsformer? Som arbeidstaker ved en offentlig instans, vil mulighetene som kan fremme innovasjon, nytenkning og kreativitet være begrenset. De aller fleste har en tydelig og klar stillingsbeskrivelse, og dette kan innsnevre grunnlaget for utvikling i jobbsammenheng.
La oss se nærmere på dette i praksis. En nyutdannet lektor har kjørt et femårig universitetsløp med teoretisk tyngde, og har dermed faglig kompetanse til å undervise i ulike fag. Som arbeidstaker er man forpliktet til å drive utdanningsledelse innenfor vilkår som er fastsatt av myndighetene, men kreativiteten kan forankres i hvordan undervisningen skal formidles til elevene. Dessverre er det mange lektorer og lærere i vårt vidstrakte land som forbeholder seg retten til å drive konsekvent tavle- og klasseromsundervisning, fordi det er tryggest.
Og for all del, denne undervisningsformen kan være morsom så lenge den inneholder en klype entusiasme, to spiseskjeer kreativitet og en dæsj med spennende faginnhold.
Likevel kan dette bli kjedelig over lengre tids bruk, og dermed trengs det nye tanker og idéer for å krydre forelesningsmetodene i skolen. Lektor- og lærerstudenter må få muligheten til å utvikle sin profesjonsfaglige digitale kompetanse (forkortet PfDK) aktivt gjennom hele utdanningsløpet, og dette må vedlikeholdes i jobbsammenheng. Her må det nevnes at innovasjon er en viktig ressurskilde for å gjøre skolevesenet til en spennende og attraktiv arbeidsplass for fremtidige jobbsøkere, men kanskje aller viktigst; å gjøre skolen mer engasjerende og effektiv ovenfor elevene.
Den yngre generasjonen er morgensdagens arbeidskraft, og skolen har som oppgave å motivere til læring. Hva med å muliggjøre innovasjon for elevene med tanke på undervisningsmetoder og utvikling i fagsammenheng? Kan det skapes en kultur i klasserommet som kan fremme elevenes mulighet til å påvirke egen undervisning, i enda større grad enn tidligere?
Et mulig svar på dette kan vi finne på lærerværelsene i Norge. Når fagseksjoner møtes for å planlegge fremtidig undervisning, bør det tilrettelegges for innovative tanker og holdninger omkring formidling av fagstoff. Og nei, jeg tenker ikke på å krydre undervisninger med ekskursjoner i hytt og pine (selv om ekskursjoner er spennende!) – jeg mener den innovative tanken i skoleverket omhandler hvordan vi kan få fagstoff til å forankre seg hos elevene på en bedre måte, og samtidig motivere til kvalitetsutvikling i klasserommet. Her kan det være relevant å trekke inn elevenes synspunkter på gitt undervisning. Utdanningsdirektoratet (forkortet Udir) burde tilrettelegge for interaktive kommunikasjonsportaler på tvers av skolene, slik at erfaringer og idéer kan utveksles og adapteres i faglige sammenhenger. I dag finnes blant annet Nasjonal digital læringsarena (forkortet NDLA) som ”(…) er et interfylkeskommunalt samarbeid som tilbyr fritt tilgjengelige åpne digitale læringsressurser for videregående opplæring.” (kilde: http://om.ndla.no/rapporter lest 21/9-2015) Men her må man spørre seg: Er den profesjonsfaglige digitale kompetansen (PfDK) kvalitetssikret og implementert hos norske lektorer og lærere slik at digitale læringsarenaer som NDLA blir brukt på en god måte i klasserommet?
Det må nevnes at mange er usikre på hvordan innovasjon kan utvikles som en del av stillingsbeskrivelsen til en klasseleder. For mange er det vanskelig å skille seg ut av et fellesskap som allerede har betingede arbeidsvilkår. Finnes det da et svar på hvordan innovasjon kan få sterkere posisjon i utdanningssektoren? Jeg tror vi kan konkludere med at svarene er mange og mulighetene store. Vi kan blant annet trekke inn viktigheten av IKT i utdanning, både for klasseledere og elever, slik at også det norske skolevesenet holder tritt med det teknologiske spranget som er i kontinuerlig utvikling. Bruk ressurser som allerede eksisterer og som kan implementeres i undervisning. Tenk nytt og tørr å skille deg ut ved å renovere skolematerialer. Vi må tydeliggjøre viktigheten omkring innovasjon som en nødvending innsats, og fremheve resultatene dette kan medføre. Innovasjon er et elementært verktøy for å fremme nytenking, kreativitet, verdiskaping og kunnskapsoverføringer gjennom flere kanaler. Burde ikke lektor- og lærerutdannede, som skal motivere, inspirere, undervise og engasjere fremtidens arbeidskraft, inneha denne kompetansen? Det synes i alle fall jeg.
3in spør: Kan noen svar hentes innen Edtech-sektoren i Norge?
