Ordet innovasjon har i dag etablert seg i både språket vårt og bevisstheten vår som et honnørord. Den som driver med innovasjon er med på å forme fremtiden, utvikle samfunnet vårt, løse fremtidige problemer og sikre bedriftens lønnsomhet også ut over inneværende regnskapsår. Slik har det ikke alltid vært.
Mange store firmaer har egne avdelinger som jobber med innovasjon, og for mange startups er merkelappen «innovativ» en målsetning i seg selv – nesten like verdifull og ønsket som «bærekraftig» eller «lønnsom».
Tidligere var det annerledes. Innovasjon som ikke bare en heldig bieffekt av det gode arbeidet som legges ned i en bedrift, men som et eget satsningsområde og tema for utallige konferanser og styremøter, er et forholdsvis nytt fenomen. Går vi langt nok tilbake i tid, til en verden med større fokus på å beskytte det bestående, var virkeligheten en helt annen for de med et innovativt tankesett.
Uønskede endringsagenter
The Atlantic har de tatt for seg arbeidet til den canadiske historikeren Benoît Godin, som blant annet har sett nærmere på utviklingen til begrepet innovasjon. Går man tilbake til England på 1600-tallet var holdningen til det man kalte innovatører spesielt fiendtlig.
“My Sonne, feare thou the Lord, and the King, and meddle not with them that are given to change” – setningen er hentet fra Salomos ordspråk, og sier noe om mistroen man ble møtt med som endringsagent i dette klimaet. Kongen og kirken hadde stor interesse av å verne om status quo, og nye tanker, holdninger og ideer – spesielt når det kom til religion og styresett – kunne være farlig.
Ordspråket ble blant annet brukt i en sak fra 1636, der puritaneren Henry Burton angrep kirkens embedsmenn og beskyldte dem for å være innovatører – den tidligere offiseren trykket opp pamfletter der han beskyldte embedsmennene for å være “those who are given to change”. Til slutt avgjorde retten at det var Burton selv som var innovatøren, kuttet ørene av ham og kastet ham i fengsel.
I skyggen av oppfinnelse
Da uttrykket innovasjon, eller novasjon, først dukket opp – i lovtekster fra tolvhundretallet – var det ikke som et ord for nyskaping, men for nyhet eller endring. Først på attenhundretallet, parallelt med fremveksten av den industrielle revolusjonen, begynte begrepet å bli forbundet med vitenskap og industri. Ordet kom likevel i skyggen av sin mektige fetter oppfinnelse – eller invention – i språket på denne tiden.
Godin gir en del av æren for endringen i fokus fra oppfinnelse til innovasjon til den østerriske økonomen Joseph Schumpeter. Han definerte oppfinnelse som en intellektuell, kreativ handling uten tanke for hvordan denne kunne utnyttes økonomisk, mens han så på innovasjon som det som skjedde når man brukte oppfinnelsen til å gjøre konstruktive endringer i et firmas forretningsmodell. Dermed havnet man, allerede i 1939, ganske tett opp mot nåtidens definisjon.
Innovasjon i dag
I dag defineres innovasjon, i følge businessdictionary.com, som “Prosessen med å forvandle en ide eller oppfinnelse til et gode eller en tjeneste som skaper verdi eller som kunder vil betale for.”
Et søk i Google Ngram View, som lar deg søke etter bestemte ord i skriftlige kilder fra 1500-tallet og frem til i dag, viser at innovation passerte invention i bruksvolum i første halvdel av syttiårene. De siste par tiårene har vi hatt en spesielt bratt stigning i bruken av ordet i skrevne tekster, og i dag brukes ordet mer hyppig enn noensinne.
Begrepet har dermed foretatt en bemerkelsesverdig reise siden det først dukket opp for 800 år siden. Det er ikke uvanlig at ord endrer betydning over tid, men å gå fra å bli regnet som et injurierende skjellsord til å fremstå som noe i høyeste grad ønskelig må høre til de sjeldnere tilfellene.
Den amerikansk-indiske teknologientrepenøren og akademikeren Vivek Wadhwa har sagt at “En nøkkelingrediens i innovasjon er evnen til å utfordre autoriteter og bryte regler”. Dette er heldigvis – for innovatøren – en langt tryggere øvelse i dag enn rundt midten av forrige årtusen.
