Nok en viktig kronikk av Tor W. Andreassen, professor i innovasjon ved Norges Handelshøyskole og leder av Open Innovation Lab of Norway’s faglige råd.
Norges fall fra 19. til 21. plass i Global Innovation Index (GII) har skapt bekymring, men det bør ikke overraske noen som følger utviklingen i norsk næringsliv. Selv om slike rangeringer kan være nyttige for sammenligning, gir de et ufullstendig bilde av vår reelle utfordring: Norges økonomi sitter fast i en “sardinboks” preget av olje, fisk, aluminium og andre råvarebaserte sektorer. Dermed går vi glipp av det innovative som ligger i nye digitale forretningsmodellene innen tjenestesektoren
Sammenligner vi oss med våre naboland, ser vi at både Sverige og Danmark har klart å omstille seg raskere og mer målrettet mot en digital økonomi. Spotify, et globalt teknologieventyr, har vokst frem i Sverige og er et symbol på hvordan landet har klart å kapitalisere på digital innovasjon. Danmark har på sin side gjort store fremskritt innen bioteknologi og grønn energi, med selskaper som Novo Nordisk og Vestas i førersetet. Begge land har vist hvordan målrettede satsinger på fremtidsrettede sektorer gir avkastning, mens Norge fortsetter å lene seg tungt på tradisjonelle industrier.
Faktum er, ifølge Abelias Omstillingsbarometer, at i Norge er ti-på-topp virksomhetene på Oslo Børs i 2008 i stor grad de samme som i 2024 og de har omtrent samme verdi da som nå. Det er med andre ord liten dynamikk i næringsstrukturen og verdiskapingen står stille. De største selskapene på Oslo Børs er fortsatt preget av energi og finans, med Equinor som den dominerende aktøren. Samtidig er teknologibedrifter som Adevinta og Kongsberg Gruppen fortsatt unntakene snarere enn normen.
Innovasjon skjer i bedrifter, ikke nasjoner. Når Norge stadig faller på GII, skyldes det blant annet vår manglende evne til å omstille oss bort fra den tradisjonelle råvareøkonomien.
Vi har bygget opp en økonomi som er sterkt avhengig av olje- og gassinntekter, og dette hemmer utviklingen av moderne digitale tjenestesektorer. Selv om vi ser tegn til diversifisering, går det for sakte.
Norsk Innovasjonsindeks (NII) ved Norges Handelshøyskole gir et unikt bidrag til innovasjonsdebatten, fordi den måler hvordan bedrifter oppleves av kundene. Funnene siden 2016 er ikke oppløftene. Innovasjon handler ikke om patenter eller FoU-investeringer alene, men om hvordan bedrifter møter kundenes behov på nye måter og skaper verdi. Norges plassering i GII reflekterer i stor grad vår manglende evne til å utnytte teknologi, kunnskap og kreativitet til verdiskaping, slik Kathrine Myhre fra Patentstyret påpeker. Dette er ikke bare et spørsmål om nasjonal statistikk, men om reell omstilling og evnen til å skape fremtidsrettede næringer.
For å komme oss ut av denne sardinboksen må vi tilrettelegge for raskere omstilling fra oljeavhengighet til en mer digital og bærekraftig økonomi. Vi må frigjøre fastfrosne aktiva og mennesker til nytte og glede for mer produktive virksomheter og bransjer. Dette krever sterkere politisk rammeverk og investeringer i fremvoksende sektorer som teknologi, helse og bioteknologi. Vi må gi norske bedrifter de nødvendige verktøyene og insentivene for å lykkes i en global, teknologidrevet økonomi. Det er her den virkelige innovasjonen skjer – ikke i regjeringskontorer, men i samspillet mellom bedrifter og deres kunder.
Konklusjonen er klar: Norges økonomi trenger en kursendring. Vi må bevege oss ut av den tradisjonelle råvareøkonomien og inn i det 21. århundrets digitale tjenesteøkonomi, slik våre naboland har gjort. Det er i dette skiftet vår fremtidige innovasjonsevne og økonomiske bærekraft ligger.
