Ikke snakk negativt om Silicon Valley

Frister livet i Silicon Valley? Gründere med luftslott, skyhøye leiepriser, ufremkommelige motorveier – museumsgjenstanden sjekkhefte. NTNU-stipendiat Kenneth Stålsett gir deg en innføringen i livet i gründerhovedstaden. 

(Innlegget er republisert fra bloggen Innovativeteams.no)

Tenk deg at du treffer en 18-19 åring mens du venter på toget. Han presenterer seg som CEO for et eller annet som høres svært fancy ut, og leverer en «elevator pitch» som nærmest får pengene dine til å brenne i lomma.  Ikke nok med det, dette er det tredje selskapet hans – pluss at han har erfaring som sosial entreprenør, et opplegg han driver på «fritiden» sin.

Velkommen til Silicon Valley, her er det – om ikke dagligdags – full normalt.  Jeg har aldri eid et sjekkhefte før, og tror sist jeg holdt en vanlig sjekk er om lag 25 år siden. Her i verdens teknologihovedstad er det helt standard betalingsløsning.  Det er i dette området Elon Musk – eieren av nevnte PayPal, elskede og hatede Tesla, og mye omtalte Space X – snakker om å sende folk igjennom et system han kaller Hyperloop i ca 1300 km/t.

Folk valfarter hit i jakten på å ta del i «det neste store», hva nå enn det er.

Stanford

Stanford regnes som en av hovedpilarene i forklaringen til framveksten av Silicon Valley. I boka The Emergence of Organizations and Markets av Padgett og Powell (2012) kan en lese mye spennende om dette. Heriblant påpeker de at samarbeidet mellom IBM og Stanford var unikt, og ekstremt viktig for starten på den utrolige utviklingen området har vært igjennom.

IBM sponset student- og post-doc programmer; som igjen ledet til effektiv rekruttering, kunnskapsflyt og positivt omdømme. IBM tillot på sin side at folk med egne ideer fikk dra ut av bedriften og starte opp for seg selv, med en tanke om at dette kom de til å tjene på over tid. Det var nettopp i dette området at «venture capital» nærmest hadde sitt fødested; og det er sagt på noen seminarer her at finner du ikke finansiering i Silicon Valey – ja, da finner du det ingen steds.

Området er preget av at jobb og sosiale liv lever svært sammenvevd, og det eksisterer en rekke nettverkstilstelninger og kulturen er preget av høy grad av åpenhet. (Eksempelvis tok jeg sist uke del i «Silicon Vikings» sitt event om 3D printing.) Mange velger også å bruke kafeer som utgangspunkt for sitt kontor og mulighet til å treffe på andre; Starbucks har eksempelvis tilrettelagt ladestasjoner og kjapp internettilkobling via et samarbeid med Google.

Å få ta del i miljøet rundt Stanford, the Farm, er unikt – og jeg er veldig glad for å få muligheten. Her borte er det nok en større sak enn det er hjemme i Norge, og trolig Scandinavia generelt. Det en gjennomsyret prestisjeholdning rundt hele universitetet, og det er ikke uvanlig å se bilklistremerker ala «my son/daughter is a student at Stanford».  Den største merchandicebutikken er omtrent like stor som en H&M-butikk, og det er kø – eller antydninger til kødannelse – hele dagen.

Skolen dyrker fram enere både faglig og sportslig, og startlønningene enkelte får kan være helt oppe i 500 000 USD. Selve universitetet er også ekstremt bemidlet, og det er imponerende summer som settes i omløp i dette systemet. De fleste kandidatene herfra får seg jobb rimelig fort, og skolen ligger helt i toppsjiktet på de fleste målinger.

Ok, dette var de rosa skyene og en bekreftelse på mange av de illusjonene som eksisterer. Likeså, området har (utrolig nok) sine negative sider – selv om de helst ikke skal prates om. Faktisk er det mange som blir rimelig stram i maska når en slik tematikk kommer opp; for i USA er dette området selve symbolet på muligheter. (Se hvordan befolkningsveksten har eksplodert fra 6.4 millioner innbyggere i 1960 til 38.8 millioner i dag, samt hvilke brutale utfordringer området står ovenfor med tanke på vannreserver!)

40.000 for treroms

Det første som må belyses, og det tilsynelatende ser ut til at alle aksepterer, er husprisene; både på leie- og kjøpersiden. Personlig betaler jeg omtrent 10 000 NOK i måneden for et rom i et kollektiv. Rommet har ikke vindu, og en relativt provisorisk løsning på både elektrisk anlegg og fysiske vegger.

I Norge hadde det neppe vært lovlig å leie ut.

Fellesarealene, som deles av 7 personer, består av et lite kjøkken og to små bad. Likeså, jeg er relativt heldig og bor billig.

Er du gal nok – ja, gal er ordet – til å prøve deg på en treroms må du ut i fra dagens kurs påberegne rundt 40 000 NOK hver eneste måned. Det ironiske er at for en slik sum får du ikke noe mer enn middels standard, i et hus verdsatt til 50 000 USD.

Hemmeligheten ligger i tomta, som gjerne er verdsatt til mer enn 1 million USD. Litt nord for Palo Alto ligger USAs – og trolig et av verdens – dyreste boligområder. Hva disse husene koster kan en jo bare gruble på…. Likeså, etter det jeg har forstått, er viljen til å bygge mer enn en etasje på boliger svært lav rundt om. Noen tusen solide blokker, med hundrevis av enheter, hadde garantert vært et positivt bidrag.

Klasseskiller og kriminalitet

Inne i all denne rikdommen eksisterer det også store klasseskiller. Fra det området jeg bor i nå er det i underkant av 10 minutter på sykkel til East Palo; byen, med omtrent 30 000 innbyggere, som hadde tittelen som «the Murder Capital of the US» i 1992.

Faktisk ble filmen Dangerous Minds med Michelle Pfeiffer, (og musikkhiten «Gangsta’s Paradise» av Coolio) basert på dette området. I dag er drapstallene på langt nær de samme, men advarslene om å dra inn i byen er fullt reelle.

Hverdagskriminaliteten er visstnok svært høy, og du skal absolutt ikke bevege deg mye rundt der etter mørkets frambrudd. Det er snedig syn å gå innenfor bygrensene til denne lille byen.  Områdene rundt er i høyeste grad rikdom, dyre biler og høyt tempo; mens her er det en helt annen hverdag, og denne hverdagen oppleves tvert du krysser over Highway  101 –det er som å gå inn i en ny verden.

Dette synlige klasseskillet er også veldig påfallende i San Francisco. Det er mulig at jeg er naiv, men i et distrikt som er så forbunnet med rikdom og utvikling fant jeg det rimelig overraskende å se så mange som bor på gata.

En Uber-sjåfør advarte også mot store bydeler utenfor San Francisco som skal være preget av fattigdom og kriminalitet. Hvorvidt dette stemmer har jeg ikke gått i dybden på.

Luftslott

Det neste jeg biter meg merke i er alle de store ordene og forklaringene. Eksempelvis 18-19 åringen med sin tredje bedrift.

Når du går dette i sømmene viser det seg kanskje at den første bedriften var et loppemarked gjennomført med noen kompiser, det andre prosjektet en studentbedrift i skoleregi, mens den tredje er en eller annen app som knapt nok startet på. Det sosiale foretaket hans er kanskje han selv som driver søppelplukking på stranda en gang i året.

Altså, det er vel og bra at unge får erfaring, og at de tørr å kaste seg utpå for å prøve seg – men måten mye presenteres på er ofte vesentlig heftigere enn innholdet, og dette gjelder naturligvis ikke bare ungdom.

En annen sak som fascinerer er fraværet av vilje/evne til å si «jeg vet ikke»; jeg har hørt utrolig mye rart på de tre siste ukene – men synes kanskje det er enklest å eksemplifisere det med da jeg spurte etter veien til en butikk. Av tre personer fikk jeg to opplagt – men svært overbevisende – gale svar.

Heldigvis hadde jeg vært i begge de foreslåtte retningene, så jeg slapp å forvirre meg enda mer bort.  Som nordmann – til tross for at jeg er fra Finnmark og elsker å overdrive – så blir slikt litt mye av det gode.

Transport fra helvete

Kollektivtrafikken er et eget kapittel. Denne omtales naturligvis med svært svulstige og positive ordvalg, og det er mulig den er litt bedre rundt San Francisco hvor du har tunnelbanesystemet «BART». Likeså, det bor om lag 7 millioner mennesker i Bay Area, der i underkant av 1 million av disse bor oppe i San Francisco.

Så, mens Musk snakker om Hyperloop er realiteten at mesteparten av dagen så går toget en gang i timen mellom San Francisco og Palo Alto (byen der Stanford ligger). Som regel bruker det også over en time på de fem milene som skiller byene. Det å ta buss i dette området anser jeg som et så meningsløst prosjekt at det ikke fortjener videre omtale.

Å ta taxi opp til San Francisco koster vist nok opp mot 200-300 dollar (bare blitt fortalt denne), mens Uber krever om lag 60 dollar for å kjøre deg dit. Samtidig er motorveiene ofte så smekkfulle at de nærmest fortvilt roper etter en revolusjon i kollektivtransporten.

Noe annet som jeg stadig hører om er hvor fantastisk resirkuleringssystemet er. Det er tre bøtter; en for hageavfall, en for gjenvinning, og en som rett og slett heter søppel. I nummer to går det meste; papp, papir, plast, blikk, glass, bokser, hermetikk og gud vet hva.

Jeg var dum nok til å spørre om hvordan dette fungerer i praksis, og fikk en svært omfattende forklaring som tilsa noe slikt som at dette er et naturligvis et revolusjonerende genialt system; med hovedbegrunnelse i at det produser arbeid til de som sorterer alt for hånd inne på stasjonene.

Snikende priser

I kollektivet der jeg bor er det også en tysk fyr som er på Stanford for å studere matematikk på Ph.d-nivå. Om jeg synes det er håpløst få opplyst nettopriser på alt jeg kjøper, er det ingenting i forhold hva han omtaler det som. Sjokket han fikk av å se prisen 9.90 på en vare for å komme i kassa og oppleve at de slenger på både «tax», «local tax», og gjerne en «serviceavgift» – eller tips på omlag 20% – tror jeg har gitt varige mén. Jeg er relativt enig; det er rimelig irriterende å ende opp med å betale alt fra 14 til 40 prosent mer enn det du forventer ved første øyekast.

Et banalt eksempel som jeg opplevde var ved billeie: 19 dollar dagen stod det. Etter nødvendige «tax’es», forsikringer og annet var vi oppe i 70 dollar dagen. Skulle likt å høre Forbrukerombudet dersom noen i Norge testet noe tilsvarende!

På lik linje med tyskeren ble jeg også passe forbannet da jeg oppdaget at jeg er pålagt av universitetet å betale en ekstraavgift på omlag 1500 kroner i kvartalet. Summen skal sikre meg «inngangsbillett» til deres eget sykehus. Som nordmenn er vi heldige, vi har en utrolig bra helseforsikring. Den er såpass bra at den også dekker de nye reglene Stanford kommer med i mai; etter mitt syn kun laget for å presse ansatte og studenter inn i deres eget svindyre forsikringsprogram. Nettopp fordi jeg er heldig og har denne forsikringsordningen hjemmefra ba jeg om å slippe forsikringsprogrammet, noe etter mye om og men lot seg gjøre.

Likeså, oppå de om 1000 dollarene jeg betaler månedlig for min kontorplass ble det pålagt en slik «inngangsbillett».  I mitt hode kunne dette like godt vært lagt inn i skolepengene, og ikke bli snikinnført etter ankomst.

Typisk for slike kostnader og merkeligheter er at de er pakket inn i en drøss med papirer, for er det noe de formelig elsker og omfavner her så er det å lage byråkrati via regler, dokumentasjon, og kontrakter. I enkelte sammenhenger er på grensen til hysteri.

Som damen på infokurset sa: «Dette må man bare akseptere for å få ta del i verdens beste samfunn». 

You don’t talk negative about Silicon Valley

Dette er et samfunn som snakker rimelig negativt om den omfattende ulovlige innvandringen som pågår, men samtidig betaler gartnere og hushjelper svart. Som en av de lokale sa: «vi hadde ikke klart oss uten dem; vi er helt avhengige av denne billige hjelpen og mulighetene til å bruke deres tjenester». I dette «verdens beste samfunn» er det heller ikke helt uvanlig å fleipe med at «dette prosjektet gikk egentlig ganske bra, vi hadde bare 1 skilsmisse». Det spissfindige er at fleipen gjenspeiler ofte fakta; folk jobber ekstremt mye her, og som påpekt er skillet mellom jobb og privatliv relativt svakt.

Det er fra flere hold også fortalt at selvmordsraten blant unge – noe som en ikke snakker høyt om – er utrolig høy, og særlig er togskinnene utsatt. Problemet er nok uten tvil sammensatt, men to av hovedforklaringene som er gitt henger igjen med tempoet som er her. Den ene forklaringen som går igjen er at barn og ungdom nesten ikke ser foreldrene sine og er svært ulykkelige av den grunn; mens den andre forklaringen er at mange unge føler et slikt enormt forventningspress grunnet vellykkede foreldre at de ikke takler mer. Jeg vet ikke hva som er sant, og strengt talt er det ikke det jeg er her for å finne ut av; men det er uansett tankevekkende.

Jeg kunne sikkert ha langet ut her i det vide og brede, men jeg tipper jeg har fått fram poenget. Det er ikke gull alt som vokser her, og det er ikke alt som er like fantastisk som det blir framstilt.

Likeså, det er absolutt utrolige muligheter, og mye spennende å være med på!  Så fritt inspirert fra filmen Fight Club: The first rule of Silicon Valley is: You do not talk negative about Silicon Valley. The second rule of Silicon Valley is: You do NOT talk negative about Silicon Valley!

(Innlegget er republisert fra bloggen Innovativeteams.no)