-Jeg bestilte og fikk taxi til sykehuset via appen til Asker og Bærum Taxi. I taxi til sykehuset søkte jeg rundt på benbrudd og hva dette som gjorde så sabla vondt kunne være. Min første digitale selvanalyse, var at jeg med stor sannsynlighet hadde brukket det lille leggbenet.
Da jeg gikk inn døren på sykehuset, gikk jeg fra min digitale til en analog verden. I 5 timer ble jeg behandlet og møtt av hyggelig personal, men hvor jeg var i køen hvor lenge jeg skulle vente og hva som var neste stopp på turen, viste jeg ingen ting om.
Mens jeg satt der,og ventet, tenkte jeg på Ruters løsninger og tenkte, at disse måtte jo sykehuset kunne bruke for å forbedre sin pasientflyt?
De er jo utviklet for skattebetaler-penger og om det er en rutetabell eller et pakkeløp for behandling burde jo være relativt enkelt å endre?
Jeg testet ideen på en god venn som kjenner Ruters løsninger bedre. Han trakk litt forsiktig på det, men innrømmet at ideen var ikke dum, så lenge pasientens helse-data ikke ble lagt inn i løsningen. Jeg testet ideen på flere av mine politiker venner. Jo, det var jo en morsom ide, men det var ikke noe de kunne forstå eller bestemme. Det måtte de som hadde fått i oppgave å digitalisere sektoren finne ut av.
Vi vet at innovasjon slett ikke er enkelt, og innen helse er det kanskje umulig?
I det etablerte sannhetsrommet rundt hvordan vi skal digitalisere sektoren er ambisjonen: En innbygger, en Journal – utredet, utregnet og gevinstoptimalisert. Prosjektene tømmer IKT-sektoren for ressurser som spesifiserer, utvikler, tester og drømmer om plattformen. Plattformen som har helse-data som kan brukes av de alle aktørene, på en sikker og trygg måte. Teknologer snakker med teknologer som snakker med teknologer som snakker med teknologer og noen ganger snakker de med folka i sektoren. Men hvor mange av teknologene har gått ut og sett og snakket med de som skal bruke plattformen?
Hvor mange av politikerne som bestemmer vet at de fleste som jobber i sektoren ikke har tilgang til en digital arbeidsenhet når de er i nærheten av pasienten? Hvorfor snakker ikke politikerne med helse-folket om temaet? Hvorfor spør de ikke: Hva skal til for at du som jobber skal bruke et slik verktøy?
Hvorfor bryr ikke politikerne seg mer, og forsøker å forstå problemet bedre for å kunne bli bedre bestillere?
I dagens modell delegeres digitalisering av helse til direktoratet for ehelse i samarbeid med helsedirektoratet og med KS som en samarbeidspartner. Det store prosjektet i helse Midt er forsinket og kostnadene øker mer enn estimert. Et stort antall av kommunene har fortsatt ikke skrevet på samarbeidsavtalen grunnet økonomisk usikkerhet. I Helse SørØst har mange skrevet på en intensjon om å ta i bruk Akson, under forutsetning av at staten dekker de 13 milliardene det skal koste. Dette er en fundamental annen finansieringsmodell enn vi har i arbeidsdelingen mellom kommune og stat.
Jeg ønsker meg en debatt om hvordan politikerne bør løse at kommunene får penger til å implementere de store digitale løsningene? Og hvilke løsninger som kan gjenbrukes på tvers av sektorer; rute-planlegging fra samferdselssektoren eller et oppgradert Altinn for utveksling av sikker digital informasjon?
Sannheten er at skal dette gjøres må det politisk bestilles. Skal helsesektoren digitaliseres må den reorganiseres så data kan flyte fritt og ikke bli stoppet av de digitale hindre som er mellom forvaltningsnivå.
Jeg er en digital entusiast og aktiv i lokal politikken. I snart tre perioder har jeg forsøkt å løfte det digitale inn i den politiske debatten, men kan dessverre konstatere at jeg så langt ikke har lykkes.
Jeg vil i ukene fremover i Innomag forsøke å resonere litt rundt hvorfor den digitale hverdagen bør vies større plass i den pågående valgkampen.
Har du innspill, kommentarer eller svar på mine spørsmål, er det supert med dialog og kontakt.
Dette innspillet er skrevet av vår gjesteskribent, Kirsti Kierulf, en av Norges ledende teknologer som også brenner for politikk. Hun er mangeårig politiker i Høyre.
