Hvordan ble Stanford University til en rå innovasjonsmaskin? – og hva kan vi lære av det?

Syvende juni ble jeg invitert til å holde et kort foredrag om innovasjon i akademia i forbindelse med Stanford University 125 års jubileum event ved Oslo International House. Huset var stappfullt, og spørsmålene som fulgte etter foredragene mange: Hvordan har akkurat denne akademiske institusjonen klart å bli til et verdensledende innovasjonsfyrtårn? Hvordan har den skapt en symbiose med næringslivet som har resultert i at teknologibedriftene rundt ”The Valley” har nådd en markedsverdi som er høyere enn Frankrikes BNP?

Vi som satt i panelet, både norske eksperter og gjester fra Stanford selv, prøvde å svare på disse spørsmålene. Hypotesene som prøvde å forklare denne suksessen ble mange:

• En ”gambler-holdning” med opprinnelsen i gull-rush tiden basert på å satse, vinne og tape.
• Den overveldende suksessen som Shockley og Fairchild semiconductor representerte i starten og som førte til en lang rekke spin-offs rundt dem
• En kritisk masse av professorer med bakgrunn fra det private næringslivet
• En åpen holdning hos akademikere som alltid har døra åpen for studenter med nye idéer.

Alle disse hypotesene høres selvfølgelig hyggelige, og de understøtter videre legenden om Stanford som ildsjel for innovasjon og økonomisk fremgang. Likevel finnes det grunn til å tvile på at disse faktorene alene kan være hele forklaringen. For alle som etter hvert har lært den menneskelige naturen å kjenne manglet det en avgjørende faktor ved disse hypotesene, nemlig Insentiver. Hvilke insentiver har Stanford utviklet for at akademiske ressurser tar seg bryet med å fremme økonomisk suksess for egne studenter og bedriftene de starter?

Det er her det blir interessant, fordi det viser seg at insentivene finnes, de er massive, og de finnes på flere nivåer.

For det første er Stanford en privat institusjon som fra starten av måtte sørge for sin egen økonomiske suksess. Etter hvert har det påfølgende fokuset på inntjening og donasjoner ført til 185 milliarder kroner i disponible finansielle midler. Disse midlene forvaltes gjennom en egen enhet i universitetet, nemlig Stanford Management Company, og skal reinvesteres i forskning, utstyr og andre forbedringer. Det er ikke vanskelig å forstå at selv den mest akademisk forankrede professor vil etter hvert fremme de kommersielle aspektene av utdanning og forskning. Både lønn og karriere avhenger av det.

Likevel har disse donasjonene en potensiell effekt på innovasjon som går utover en direkte akkumulasjon av medier, nemlig at donasjoner fra bedrifter blir mest sannsynligvis brukt på de områdene disse bedriftene selv er interessert i. Dermed skapes det nesten automatisk en direkte lenk mellom forskning i Universitetet og verdiskapende innovasjon med rask anvendelse i næringslivet. I tillegg har det tradisjonelt vært akseptert at professorene kan investere egne penger i selskapene som studentene selv skaper.

Alt dette setter i gang en prosess der forskning og idéer som raskt kan lede til lønnsomme gründerbedrifter gjerne prioriteres i systemet. Investorer og penger følger etter.

De positive konsekvensene av denne kombinasjonen av faktorer kan raskt bli dramatiske, som historien bak Google tydelig viser. Søkealgoritmen som giganten fra Mountain View bruker har nemlig sin opprinnelse i et forskningsprosjekt i Stanford, og patentet som beskyter verdens ledende søkealgoritme eies fortsatt av universitetet. Google fikk eksklusive bruksrettigheter mot aksjer i selskapet, og Stanford solgte dem i 2005 for 336 millioner dollar, nesten tre milliarder kroner etter dagens vekslekurs. Google tjente på det, Stanford tjente på det, og verden ble velsignet med et av de mest kraftfulle verktøyene som det globale kunnskapssamfunnet noensinne har sett.

Siden 2009 har dessuten StartX, en inkubator startet av studentene selv, begynt å få finansiering fra universitetet også. Målet er å bidra i hver eneste investeringsrunde, men gründerbedriftene må ha fått minst 500.000 dollar (!) i ekstern investering før Stanford i det hele tatt bidrar med egne finansieringsmidler.

Denne modellen basert på insentiver preger det akademiske systemet rundt ”The Valley”; Berkeley University for eksempel opererer under liknende prinsipper.

Insentivene som har ført til denne dynamikken er derimot stort sett fraværende i Europa. De aller fleste universitetene i Europa er offentlige, og professorene blir helst målt på hvor mange ”papers” de får publisert. Lønn og karriere er regulert og påvirkes bare i veldig begrenset grad av suksess og vekst i det private næringslivet.

Mediene som universitetene har til disposisjon blir dessuten assignert, og frakoblet fra den potensielle påvirkningen som akademiske institusjoner umiddelbart kan utøve på realøkonomien.

Dersom Europa (og Norge) vil kunne skape det neste Google, Yahoo eller Tesla må vi snu vår holdning. Vi må skape betydelige økonomiske insentiver for at professorer og universiteter tenker innovasjon i forbindelse med reell, praktisk og rask verdiskapning. Vi har valgt en utdanningsmodell som baseres på offentlige midler og som sannsynligvis fordeler kunnskap og individets muligheter på en mer rettferdig måte. Dette bør derimot gjøres kompatibelt med forskning som blir direkte omsettbar i økonomisk vekst for oss og våre etterkommere.