Vår gjesteskribent Kirsti Kierulf oppsummerer et år i lokalpolitikken som digital entusiast.
Når julebordene nå avlyses for våre politikere, tar de seg kanskje tid å tenke på alle utfordringene Norge står i fremover. Hvordan i alle verden skal vi få til det uten å bry oss om det digitale? Hvordan kan vi redde dem slik Askepott gjør i den nye versjonen av Askepott og de tre nøttene.
Nå har politikere rundt i Norge gjort seg ferdig med 2021. I mitt lokale utvalg for samfunnstjenester her i Asker Kommune har vi behandler 71 saker på 10 møter, spist to middager og gjennomført 70% av møtene på Zoom. Ingen av sakene har vært om digitalisering spesifikt. Et par av sakene har hatt noen kommentarer om digitalisering, men ikke i vesentlig grad. Imidlertid har vår arbeidsform definitivt blitt digital. Når de fysiske møtene nå dras i gang, ser jeg kollegaer som jobber på PC, ikke har med seg utskrift og alle formøter i grupper gjennomføres nå digitalt. En flott endring som gjør det enklere å være politisk aktiv, noe jeg håper flere blir.
Men på sakskartet og i spørsmål til saksunderlaget er status den samme. Vi vedtar saker uten gode svar på hvordan administrasjonene skal gjennomføre oppgavene med bruk og valg av verktøy. Min kommune og kommuner over Norge gir fra seg sine data til dyktige leverandører i bytte for funksjonalitet i programvare, uten at politikerne spør.
Er det administrasjonens jobb å ha kontroll på dette? Ja, så absolutt.
Men det er vi som politikere som har styringsrett og plikt til å ta vare på kommunen og våre verdier for nåtiden og fremtiden. Og tro meg, vi tar vår styringsrett på alvor og gyver løs på detaljert nivå, når det gjelder fartsdumper, takhøyder, meter fra sjøen, antall rom og klasser og mye annet. Jeg spør mine politiker-venner, hvorfor er vi ikke mer opptatt av det digitale perspektivet?
Svaret er som oftest at det er vanskelig og vi forstår det ikke. Nei vel svarer jeg, men forstår vi noe mer når vi detalj diskuterer om meter-fra-land fartsgrensen skal settes til 4 eller 15 knop? Nei, du har jo rett egentlig ikke. Men det er jo slik at når staten bestemmer noe digitalt blir ledelsen sitte med oppgaven, for små budsjetter og ledelsen må gjøre jobben. Ja, men hvilke andre politiske beslutninger er det vi gjør som ikke kan beskrives helt likt? Sukk, jo du har rett igjen.
Så mitt spørsmål inn mot juletiden står ubesvart. Jeg møtte Nicolai Astrup i en debatt i forrige uke. Han reflekterte over at han hadde hatt fire statsråds poster. Som digitaliseringsminister fikk han ett spørsmål fra stortinget og over 900 fra næringslivet. Han hadde ikke hatt en post hvor det var mindre interesse fra politiker kollegiumet.
Vi roper på en digitaliseringsminister, men kanskje roper vi på feil løsning. La oss bruke juletiden til å tenke over hva skal vi rope etter. Hvem trenger vi for å tenke genuint nytt?
Jeg skal i alle fall gå på kino å se den nye versjonen av Askepott og de tre nøttene. Her redder hun vistnok prinsen fra å drukne, jeg tror vi må se etter en annen løsning og ikke rope på prinsen (digitaliseringsministeren) men heller redde prinsen selv.
jeg ønsker dere alle en tenksom juletid.
Dette innspillet er skrevet av vår gjesteskribent, Kirsti Kierulf, en av Norges ledende teknologer som også brenner for politikk. Hun er mangeårig politiker i Høyre.
