Jeg var stolt, og syns i grunnen jeg greide den første dagen over all forventning da jeg ble kastet inn i å lede et kurs sammen med en meget erfaren amerikansk coach for noen år siden. I debriefen bekreftet Cynthia inntrykket mitt, og sa at dette var bra. «Det er bare én ting, Paal», sa hun:
«I morgen, kan du ta på deg noen andre sko?»
Sko?
Jeg husket ikke hvilke sko jeg hadde tatt på meg den morgenen, og tittet ned, mens jeg tenkte at, hmm, det er neimen ikke ofte jeg ser den veien. Neste tanke var, at nei, jeg skulle kanskje ikke tatt de skoene på. Tredje tanke var: men hvem i all verden bryr seg om skoene mine?
Ikke så rent få, har jeg forstått.
For meg var skoene mine en av mange blindsoner, godt plassert i den delen av Joharis vindu som jeg ikke er oppmerksom på selv, men som omverdenen legger merke til.
Blindsoner er et farlig område, og blindheten rammer uten hensyn til kunnskap eller ressurser. En gang for veldig mange år siden var jeg på pressekonferanse med Microsoft. Bill Gates drev fremdeles selskapet da. Han snakket intenst og engasjert om produktene, men når journalistene stilte spørsmål eller andre snakket, stirret han stivt ned i gulvet (på skoene sine?) og slo armene omkring kroppen som om han var fanget i en tvangstrøye. Overkroppen hans vugget frem og tilbake, rytmisk, mekanisk og nesten litt skremmende.
Tenk på Rainman, så skjønner du hva jeg mener.
Gates’ blindsone ga et uutslettelig inntrykk, og selv om han antagelig forlengst har lagt bak seg denne merkelige uvanen, så sitter minnet spikret i mitt, og antagelig mange, mange flere sitt hode, og gir en farge og kulør til «merkevaren» Bill Gates som han nok helst ville vært foruten.
Akkurat som Cynthia med sitt varme, skjeve smil og glade øyne for alltid ville tenke på meg som han med de slitne skoene.
Blindsoner er skumle greier. Jo større de er, jo mer tunnelsyn får du på din vei. Det er som å kjøre bil i høstmørket uten å se annet enn den gule stripa. Alle du passerer ser deg, men du ser ikke dem.
Er du skikkelig fjern, parkerer du hjemme, og går plystrende inn uten en gang å oppdage ripene du fikk i lakken underveis.
Merkevaren Deg™ er i trøbbel.
For en merkevare er du, enten du vil eller ikke.
Og det er opp til deg om du vil la den leve sitt eget liv eller ta kontroll over den.
Slik Alfred Nobel gjorde.
I 1888 døde Nobels bror Ludvig. Alfred Nobel bodde i Paris, og en fransk avis trykket ved en feil en nekrolog over Alfred i stedet for Ludvig.
«Dødens kjøpmann er død», var tittelen.
Artikkelen fortsatte: «Dr Alfred Nobel, som skapte seg en formue ved å finne en måte å drepe flest mulig mennesker på kortest mulig tid, døde i går.»
Alfred ble skremt av dette innblikket i det som for ham var en gedigen blindsone, og utviklet senere en nesten manisk opptatthet av sitt eget ettermæle. «Han endret sitt testamente og bestemte at det meste skulle gå til opprettelse av en serie priser, slik at ingen nekrolog-skribent noensinne skulle være i tvil om at han var en mann som lengtet etter fred og fremgang», skriver SwedishWire.
Åtte år senere døde han, og selv om oppfinnelsen av dynamitt og fenghetter fremdeles forbindes med navnet hans, er merkevaren Nobel i dag først og fremst knyttet til Nobelprisene.
Alfred tok tilbake kontrollen over sin merkevare.
Nobel, Gates, Leveraas og du, og for den saks skyld Nike, Apple, Lano og Volvo har det til felles at deres merkevarer eksisterer utenfor dem selv. Din merkevare kan defineres som det ditt «publikum» opplever, føler og tenker om deg. Dersom du ikke bor alene i en hule, har du ikke noe valg: Folk opplever, føler og tenker noe om deg.
Vil du la de oppleve, føle og tenke helt fritt, eller vil du at de skal se deg slik du vil se deg selv?
Det er spesielt tre områder av livet ditt som daglig skaper din merkevare.
- Ditt ytre: Hvordan du ser ut, høres ut og (faktisk) lukter.
- Ditt indre: Hvordan du tenker.
- Dine handlinger: Hvordan du agerer og reagerer i forhold til dine omgivelser.
Hva dette betyr i praksis, se det får du kanskje høre mer om en annen tirsdag morgen.
