“Du er vel ikke så naiv at du tror bedrifter konkurrerer på kostnader?”, spurte den norske bedriftslederen meg i en av mine første jobber.
“Alt annet likt, konkurrerer bedrifter på leverte enhetskostnader, ikke lønnskostnader”, fulgte han opp kjapt, og satte spikeren i kista med, “dessuten finnes ikke alt annet likt i virkeligheten.”
Som nyutdannet siviløkonom var det utfordrende å ta inn over seg at modellene og teorien ikke strakk til. Kjapt måtte jeg lære hvor irrasjonelt et marked kunne være, selv for «widgets».
Norske og Europeiske bedrifter flagger i større grad hjem fra Kina etter å ha forsøkt seg med lav kost produksjon i Midtens Rike. Arbeidskostnadene i Kina er på vei opp og Kina er generelt ikke så billig som før. Ettersom Kina klatrer på den økonomiske rangstigen avtar lavkostfordelene og flere næringslivsledere har delt i media at Norge nå er minst like billig, spesielt justert for produktivitet og fallende kronekurs. Dette er utvilsomt riktig, men nærmere samtaler jeg har hatt med Europeiske investorer viser at årsaken til hjemflaggingen er mer kompleks enn økte kostnader i Kina.
La oss se nærmere på uttrykket «leverte enhetskostnader». Det er to kritiske element her: levert og enhet. «Levert» refererer selvsagt til der kunden eller markedet befinner seg. Befinner markedet seg i Norge, bør det være mye raskere og mye lavere transportkostnader ved å levere fra Norge. Motsatt vei vil det være betydelig dyrere å levere for eksempel fra Norge til Beijing. I tillegg til transportkostnader kommer importavgifter og toll-klarering inn til Kina. Da er det ofte betydelige kostnader vi snakker om. For «enhetskostnader» snakker vi om produksjonskapasitet eller serier, og da i hvilken grad volum kan dra ned faste kostnader per enhet. Mange produksjonsbedrifter i Kina har enorme serier og enhetskostnadene kan bli derfor bli usedvanlig lave.
“…en fordel å være inne i markedet?”
Hva betyr dette? For det første betyr det at selv om lønningene i Kina går kraftig opp, kan leverte enhetskostnader til verdens største marked med enkelhet gå ned. Kina er allerede verdens største marked for blant annet biler, vin, mat og møbler. Ergo, skal du levere inn til verdens største marked, kan det da ikke være en fordel å være inne i markedet?
Med stor overkapasitet i de Kinesiske produksjonsleddene, grunnet altfor store investeringer og avtagende global etterspørselsvekst, står «verdens fabrikk» klar til å produsere nesten hva det er til priser absolutt ingen kan konkurrere med, selv om lønningene mangedobles. I tillegg er Kina ofte 100% irrasjonell. Tenk over at mange banklån betjenes ikke eller rulles over, renter betales ikke, råvarer fås på 6-12 måneders kreditt og de ansatte betales langt på etterskudd. Med andre ord, ikke bare presses de faste, leverte enhetskostnadene ned, men de variable kostnadene kan også nærme seg null. Dette spillet må norske bedrifter enten spille (du kan i alle fall ikke konkurrere rasjonelt mot det over tid) eller dra hjem. Så lenge Kina er likvid og politisk stabilt vil denne konkurransesituasjonen vedvare. Min vurdering er at denne situasjonen vil vedvare i noen tiår. Lykke til.
Jeg spurte en Kinesisk økonomi professor om han var bekymret for de utenlandske «hjemflaggingene» fra Kina. Hans svar var ikke ulik min tidligere sjef i avsnittet over: «Chris, de som flagger hjem er de som har gitt opp, de som ikke kan tilpasse seg spillet, de som vil avfinne seg med små nisjer der de kommer fra. De er ikke interessante for oss.»
La meg ile til og si at jeg kjenner mange som har flagget hjem. De har alle gode, produktive grunner. Mitt hovedpoeng er at det er liten grunn til å tenke på hjemflagging som et symptom på at Kina vil ha en hard landing. Lavere avkastning på kapitalen, ja, men ikke en hard landing.
Ha en god høst!
