«En arbeider er sin lønn verd,» sa min morfar, fiskeren, lederen og losen fra Flekkerøy for femti år siden. Lenge trodde jeg at dette var en selvfølge, en slags rettighet alle mennesker har. Men nå lurer jeg mer og mer på om denne rettigheten kun gjelder innenfor norske grenser og at de fleste av oss bryr oss fint lite om arbeidere som bor langt borte?!
En arbeider i Bangladesh som syr skjorta mi for eksempel, skal ikke han eller hun kunne leve av lønna si? Nå i 2016? Nei, sier de store tekstilkjedene i Norden som har hatt enorme inntekter i mange år fordi de har utnyttet fattige tekstilarbeidere som slaver og svært få har protestert. Vi må vente til 2025, sier de. Da kan tekstilarbeiderne få levelønn, muligens, om vi er heldige. Vi må tenke langsiktig. Dette er et veldig komplisert samspill, sier de og toer sine hender. Det er fabrikkeieren og politikerne i de enkelte landene som må bestemme når arbeiderne deres kan få levelønn. Det er de som har skylden når så ikke er tilfelle. Vi i Norge og i Norden kan ikke gjøre noe med det dessverre. Om myndighetene i de landene vi opererer i, ikke vil gi arbeiderne levelønn, så er det opp til dem!
Jeg undres og tenker på den gang da jeg igangsatte verdens første produksjon av verdige, bærekraftige og økologiske håndklær – for å vise at det er mulig. Det var i 2006. Det var ikke vanskelig i det hele tatt, selv om jeg aldri hadde gjort noe lignende før og selv om jeg fikk masse motstand innledningsvis. Motstanden kom ikke fra produsentene eller fabrikkeierne eller de stakkars tekstilarbeiderne. Nei, motstanden kom fra hotelleierne, vaskeriene og ikke minst de offentlige innkjøperne i Norge. De lo av meg og ba meg holde meg til mitt forfatterskap i stedet for å gi meg i kast med å endre tekstilindustrien!
Først forsto jeg ikke hvorfor de var så skeptiske. Så forsto jeg at de var redd for å miste de privilegier de var vant til å ha: nemlig å lukke øynene for arbeidsforhold utover grensene i Norge og presse prisene så lavt som mulig, siden handelen foregår med et såkalt lavkostland. De brukte med stor evne hersketeknikker på meg: naivisering, mobbing og latterliggjøring. Innkjøpssjefen i en av kommunene våre lo rått på telefonen før han sa rett ut til meg at fairtrade og etisk handel har vi ikke råd til! Deretter la han på.
Gedigen katastrofe
Det måtte altså en gedigen tekstilindustrikatastrofe i Kadar i Bangladesh i 2012 til, for å få noen flere av oss til å sette oss opp i sofaen og noen offentlige innkjøpere til å våkne fra sitt selvgode innkjøpsliv, hvor det å presse priser lavest mulig er den eneste salige vei ved forhandlingsbordet. Hvor lenge skal vi i Norge ha denne type ledere og forhandlere? De deltar gjerne på konferanser hvor de er sammen med andre som snakker både om endringsledelse og forhandlingskompetanse. Men når det kommer til den makten de selv har, som innkjøpere ved forhandlingsbordet, til å skape en mer verdig økonomi gjennom alle ledd i verdikjeden, så faller de ned i sine gamle skyttergraver og har nok med å holde frem sine vanlige unnskyldninger som skjold og det å presse priser som sverd.
1320 mennesker måtte dø, deriblant flere barn, og en hel tekstilfabrikk rase sammen, før norske nyheter begynte å interessere seg for tekstilarbeidere i verden. Noen politikere stilte et par kritiske spørsmål og ba om en reaksjon fra folk flest. Den fikk de. Organisasjonen «Fremtiden i våre hender» sendte sporenstreks 3 norske ungdommer til Kambodsja til en tekstilfabrikk der og ba dem sy én dag. Det hele ble filmet av Aftenpostens filmteam. Alle 3 ungdommene begynte å gråte, ikke bare fordi det var hardt å sy under så elendige forhold uten mat, men også fordi det gikk opp for dem en etter en: «Jammen, de er jo som oss». Tenk det! Tekstilarbeiderne i Bangladesh eller Kambodsja er som oss! Opplevelsen spres nå på nettet og har fått mange likes på facebook. Det arrangeres frokostmøter på Continental og flere av oss klarer ikke lenger å toe våre hender. Vi roper høyt og tydelig: Kjære ledere og innkjøpere i Norge! Siden vi nå har forstått at arbeiderne som vever våre tekstiler og syr våre skjorter, er som oss, så vil vi gjerne at alle som har vært involvert i produktutviklingen, har fått en lønn de kan leve av! Vi vil at dere bruker forhandlermakten dere har til å sikre dette.
Konfliktnærende forhandlinger
Som pådriver og coach for denne oppvåkningen, har jeg reist verden rundt i mange år for å lære ledere å forhandle på en verdig måte med respekt for alle involverte. Jeg har vært med på å gründe to universiteter for bærekraft og etisk handel: World University for Dignity og Heliopolis University for Sustainable Development. Det jeg legger merke til når jeg coacher ledere i Norge og globalt, er at de fleste fortsatt sitter i et gammelt forhandlingsparadigme. De tenker ikke på handel som fredsbyggende, men konfliktnærende. Og dette gjelder også unge ledere. Executive managers er lært opp til å tenke: Jeg vinner og du taper, og dette spillet om makt er så inngrodd i systemet, at kreativiteten og mulighetenes arena uteglemmes.
Hva skal til for å bryte med dette gamle urettferdige forhandlingsparadigmet og få til en verdig og etisk forhandlingskultur over grensene?
Her er 3 råd for forhandlinger som skaper business og fred:
- Ved forhandlingsbordet må vi bort fra prispress og se hele kjeden samlet under en felles verdi: levelønn til alle involverte og åpne forhandlingskort i mye større grad. Vi må våge å legge opp til en verdig, helhetlig og kreativ forhandlingsstrategi som tar utgangspunkt i tillit og partnerskap.
- Vi må finne frem til og bygge opp under de beste business-casene: Best praksis er viktig for å vise at det er mulig. En av de tekstilprodusentene i verden som har våget å gå i forveien og gir sine arbeidere levelønn, er Sekem i Egypt – en fantastisk virksomhet med flere tusen ansatte. Mot alle odds, har de maktet å vise hvordan det går an å bygge en sunn forretning tuftet på rettferdige verdier.
- Vi må spre budskapet om business for fred: Som forbrukere og ledere, må vi spre budskapet om denne type best praksis i våre nettverk selv. Da Sekem i 2012 fikk prisen «Business for Peace» i Oslo, så gadd ikke avisene i Norge å skrive om det. Dette er symptomatisk for det gamle paradigmet. Gode eksempler har ikke samme type konflikt i seg som krig. Hvorfor skrive om en landbruksvirksomhet i Egypt som skaper noe bra midt i en terrorkrig, når du kan skrive om hvor mange som kaster stein på hverandre i samme land!?
