Hva om du oppfant verdens beste teknologiske innovasjon, men ikke hadde kunnskap om virkemiddelprogrammer for å få utviklingsveiledning, ikke hadde markedsføringskompetanse for å nå sponsorer og ikke hadde infrastruktur til å eksportere produktet? Samfunnsvitere kan bidra med komplementær kompetanse av vital betydning for entreprenørskap og næringsutvikling.
Av Hanne Lystad, student.
Entreprenørskap kan være nøkkelen til fremtidens levebrød, men skal teknologer alene stå for denne verdiskapingen? Fra media får jeg inntrykk av at det kun er teknologer som bedriver entreprenørskap. Som entreprenørskapsspire med samfunnsvitenskapelig bakgrunn argumenterer jeg for at samfunnsvitere kan bidra med komplementær kompetanse av vital betydning for entreprenørskap og næringsutvikling.
Hos Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) tilbys flere Mastergrader med teknisk kompetanse som gjør elevene rustet til å bli entreprenører i sitt felt. For eksempel gir en Mastergrad i marin teknikk muligheten til å jobbe med oppgaver innen olje- & gassproduksjon, skipskonstruksjon samt fornybar energi fra bølger, vind og strøm. Kunne det også vært på sin plass at elever fikk lære om den samfunnsmessige konteksten for maritime næringers betydning for Norge? For eksempel kunnskap om hvordan klynger gror frem gjennom samspill mellom rederier, verft, leverandørindustri, skipskonsulenter, forskning og utdanning? På Nord-Vestlandet har maritime næringer gjort det spesielt bra. Dette kan begrunnes med regionalt samarbeid. Samfunnsvitenskapelig kunnskap om regionalt samarbeid er altså et viktig tillegg til den teknologiske kunnskapen og begge typer er viktige for å lykkes med næringsutvikling.
Mens realfag og teknologi som bakgrunn for entreprenørskap får mye oppmerksomhet, havner den samfunnsvitenskapelige disiplinen i bakevja. Både private og offentlig instanser retter tiltak for økt interesse for real og teknologifag. For eksempel har Kunnskapsdepartementet satt i gang flere tiltak for å øke interessen for realfag som siden skal øke rekrutteringen til ingeniørutdanning. Videre etterspør særlig de private aktørene kompetanse innen teknologi og realfag.
Da NTNU ble etablert i 1996 var det meningen å i større grad integrere real-, ingeniør-, samfunnsvitenskapelige fag og humaniora. Dette kan for eksempel illustreres ved opprettelsen av «fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse», hvor både institutt for geografi og institutt for industriell økonomi og teknologiledelse er underlagt. Dette danner bakteppet for universitets tverrfaglige satsninger.
Så langt er målet om tverrfaglighet bare delvis er oppfylt, også med tanke på entreprenørskapsarbeid. Dette kan skyldes gammeldagse holdninger i de ulike miljøer om hvilke fag og kvalifikasjoner som er egnet til hva. Entreprenøren har tradisjonelt blitt betraktet som en helt med særskilte individuelle egenskaper, «the selfmade man». En liknende oppfattelse er at teknologiutvikling og innovasjon skjer i laboratorier isolert fra samfunnet forøvrig. Samtidig er de fleste forskere på feltet i dag enige om at omgivelsene er en stor pådriver for entreprenørskap. Entreprenørens sosiale nettverk som familie, venner, naboer og kolleger støtter opp på ulike måter, og hjelpende instanser som kommunen bidrar med infrastruktur mens virkemiddelapparatet bidrar med rådgivning og finansiering. Gjennom sin utdanning erverver samfunnsvitere kunnskap til å forstå slike sammenhenger og kan dermed også bidra til nettverksbygging for å komme slike behov i møte.
Nærings-og handelsdepartementets rapport «Norge 2020: Hva skal vi leve av i framtida?» erkjenner også behovet for arbeidstakere med tverrfaglig kompetanse, på grunn av helhetsforståelse og omstillingsevne, både i offentlig og privat sektor. Samfunnsutviklingen gjør det viktig å benytte seg av samfunnsviteres evne til å forstå brukerne av varer og tjenester, nye miljøkrav og behov i sivilsamfunnet.
Entreprenørskap omhandler altså mer enn «the selfmade man». Det omhandler større bedrifter, regionale næringer og entreprenørskap som fenomen for samfunnsutvikling. For å sikre vår velferd også etter at det siste oljefatet er hentet opp, er ikke bare «how to»-kunnskap viktig, men også kunnskap om samfunnsvitenskapelige sjangrer som hva som er viktig for å stimulere og tilrettelegge for entreprenørskap essensielt. Spørsmål om hvordan miljøer og organisasjoner kan fungere som rugekasser for kommersielle ideer, hva som er grunnlaget for spin-off fra teknologimiljø, hvordan industriutvikling bør støttes med infrastruktur, internasjonale nettverk og FoU og ikke minst hvordan turistnæringer kan samarbeide og tilføre kompetanse på produktutvikling og markedsføring kan best besvares av samfunnsvitere. NTNU opprettet i fjor en samfunnsfaglig linje kalt «entreprenørskap, innovasjon og samfunn», hvor jeg er deltakende. Det tverrfaglige studiet vil kvalifisere for jobb i virkemiddelapparat, kommuner og andre organisasjoner som stimulerer entreprenørskap. Dette oppfatter jeg som et steg i riktig retning, som jeg håper andre utdanningsinstitusjoner vil vurdere. Samtidig håper jeg at teknologer og samfunnsvitere på forskjellige universitet lærer å se nytten av hverandre. Slik kan vi enklere og bedre skape effektivt entreprenørskap.
Jeg inviterer til diskusjon og debatt på dette punktet!
