Formuesskatten skader norske bedrifter og arbeidsplasser og trengs ikke for at de rike skal betale skatt.
Av Villeman Vinje, Samfunnsøkonom i Civita.
Debatten om formuesskatt står og stamper i fastlåste posisjoner. Det er både høyt engasjement og sterke følelser – og mangel på faglig basis. Aftenpostens redaksjonelle dekning av formuesskatten 11. og 12. februar har dessverre ikke bidratt til å bedre innsikten i hva formuesskatten gjør med norsk økonomi og verdiskaping.
Ca. halvparten av statens inntekter fra formuesskatten kommer fra de 300.000 personene som i 2013 betalte formuesskatt på investeringer i næringslivet. Disse investeringene er gjort i bedrifter og arbeidsplasser landet rundt. Også formuesskattytere fra de rikeste kommunene, som Aftenposten fokuserer på, investerer over hele landet. Det vesentlige er selvsagt hvor investeringene gjøres, ikke hvor skatteyter bor.
Formuesskatten på investeringer i bedrifter har direkte, negativ effekt på norsk verdiskapingsevne. Den andre halvparten av formuesskatten, som påløper private formuesgjenstander, har en indirekte negativ virkning på økonomien. Det skyldes primært at den lavere verdsettingen av eiendomsformue fører til overinvesteringer i eiendom. Dette gir mindre rom for investeringer i nye og eksisterende arbeidsplasser.
Hoveddelen av formuesskatten på investeringer i bedrifter og arbeidsplasser betales ved å ta ut kapital av bedriften, blant annet ved utbytte, høyere lønn eller tilbakeføring av investerte midler. Det gjør langt på vei formuesskatten til en bedriftsskatt, som blant annet virker negativt på bedriftenes soliditet og evne til å overleve utfordrende tider. Spesielt er formuesskattens tapping av kapital fra bedriftene negativ i år hvor bedriften går med underskudd og likviditeten kan være meget stram.
Kontinuerlig fornyelse er nødvendig for at en bedrift skal overleve. Formuesskatten svekker det næringslivet vi skal leve av i fremtiden, ved at den hemmer bedriftenes evne til å innovere og investere.
Den hemmer også veksten og muligheten for nyansettelser. Spesielt alvorlig er dette for bransjer der det tar lang tid før investeringer fører til overskudd. Norge har meget høye lønninger, som bare kan opprettholdes hvis de understøttes av høy produktivitet og mye investert kapital. I snitt krever en industriarbeidsplass over to millioner kroner i investeringer av en eier, i tillegg lånefinansieres 1,5 – 2 ganger så mye.
Formuesskatten svekker også norskeide arbeidsplassers evne til å hevde seg i den globale konkurransen, siden nesten ingen andre land har formuesskatt på bedrifter og arbeidsplasser. Mindre oppmerksomhet har det vært om at formuesskatten også virker konkurransehemmende for norskeide bedrifter i det innenlandske markedet. Ca. en fjerdedel av den innenlandske økonomiske aktiviteten utføres av utenlandskeide bedrifter, som har en konkurransefordel, siden disse ikke betaler formuesskatt. Utenlandske eiere har også større betalingsvilje og -evne når norske bedrifter er til salgs, siden de ikke må regne med kostnader til formuesskatt.
Et hovedargument i forsvaret av formuesskatten er at den er nødvendig for at de rike skal betale skatt. Dette er et populistisk argument uten særlig faglig substans. 9 av 10 kroner som de aller rikeste betaler formuesskatt på, er investert i næringslivet. Avkastningen på deres investeringer fører til direkte skatt ved overskudd, og selv om den betales av bedriften, må denne skatten tas med når det skal beregnes hva de rikeste bidrar med i skatt.
Verdiskaping i bedrifter skjer i samspillet mellom arbeid, kapital og god ledelse. Det fordummer debatten når man ignorerer kapitalbidraget. Rådgivnings- og analyseselskapet Menon har tidligere beregnet at bedriftene som er eid av de 100 rikeste i landet, betalte 7,7 milliarder kroner i skatt i 2010. Det er over syv ganger mer enn hva disse eierne betalte i inntekts- og formuesskatt. Det var også mer enn all formuesskatt på næringsinvesteringer dette året.
I 2013 betalte selskaper utenom oljesektoren 81 milliarder kroner i skatt. Det ble også betalt over åtte milliarder i utbytteskatt – mer enn den næringsrelaterte formuesskatten. Avvikles formuesskatten, bør utbytteskatten strammes inn ved å avvikle skjermingsfradraget. Det vil sikre at alle betaler skatt ved uttak av kapital fra bedrifter til privat forbruk.
Fordelingsargumentet ble ytterligere svekket av en analyse fra Statistisk sentralbyrå som kom før valget i fjor. Der gikk det frem at formuesskattens omfordelende virkning skyldes formuesskatten på eiendom, primært betalt av mennesker fra middelklassen med nedbetalte boliglån.
Analysen konkluderte med at en reduksjon i formuesskatten på investeringer i bedrifter ikke vil svekke skattesystemets omfordelende virkning.
Et annet argument som er blitt fremmet, er at velferdsstaten er avhengig av skattebidraget fra formuesskatten. Også det er feil. En betydelig del av de 15 milliardene som betales inn i formuesskatt, vil finne veien til statsbudsjettet via andre kilder, dersom formuesskatten blir avviklet. Ved å fjerne formuesskatten blir det økt økonomisk aktivitet, økte investeringer, økt sysselsetting, økninger i lønnsnivået og, trolig, en viss reduksjon av statsbudsjettets utgifter, alt annet likt.
Det britiske finansdepartementet anslo nylig at en reduksjon i selskapsskatten til 20 prosent over tid vil gi inntektsøkninger på andre områder på 45-60 prosent av skattereduksjonen. Det eksisterer ingen gode anslag på virkningen av norske skatteinntekter, dersom formuesskatten avvikles. Men anslagene fra det britiske finansdepartementet kan være et godt utgangspunkt for den videre debatten også i Norge.
Handlingsregelen, som tilsier at vekstfremmende skattelettelser skal prioriteres, ble virksom fra 2002. Målt i dagens kroner foreslo Stoltenberg I-regjeringen over ni milliarder kroner i skattelettelse bare for 2002, uten at det den gang ble ansett som en trussel mot velferdsstaten. De reelle kostnadene av en avviklet formuesskatt er trolig mindre enn dette.
Den fagkunnskap vi har i dag viser at det er fornuftig å avvikle formuesskatten fordi det vil styrke norske bedrifter, arbeidsplasser og grunnlaget for fremtidig velstand og skatteinntekter. Hensynet til statens inntekter, og til omfordeling, blokkerer heller ikke en slik avvikling. Det bør skje allerede i 2015-budsjettet.
