En kronikk av professor Paul Iske, Maastricht University (Nederland)
Vi ser det alle og vet det: verden er kompleks og i rask endring. Likevel forsøker vi å ha mest mulig kontroll over livene våre og arbeidet vårt.
Spørsmålet er om dette betyr at vi ikke bare prøver å unngå uønskede ting, men også stenger oss ute fra hyggelige overraskelser.
Men enda viktigere er det at vi ofte ikke kan kontrollere eller mestre alt i det hele tatt, og at vi må lære oss å navigere i tilværelsen. I nesten alt vi gjør, har vi ingen garanti for hvordan det vil gå, og vi må prøve oss frem med sjansen for ikke å få det vi forventet eller håpet på.
Som Einstein sa det: “If we knew what we are doing, we wouldn’t call it research”. Og dette gjelder selvfølgelig også for innovasjonsarbeidet.. For å komme raskt videre må vi jobbe sammen, prøve sammen, feile sammen, lære sammen og lykkes sammen!
Hva betyr dette? Vi bør i alle fall verken kaste inn håndkleet eller unngå så mange risikoer som mulig ved bare å gjøre ingenting. Det å ikke gjøre noe er kanskje det farligste av alt!
Jeg vil helst ikke ta sjanser når det ikke er nødvendig og konsekvensene kan bli alvorlige. På den annen side må ting kunne gå galt, så lenge du prøver noe som kommer verden til gode, du gjør ditt beste, du tar ikke for stor risiko og du lærer av det, så er fiaskoen din ikke bare en fiasko, men en strålende fiasko. Det er et skritt fremover og ikke bakover, og det er noe å være stolt av og verdsette!
Frykt er aldri produktivt: Menneskerett å prøve og feile.
Hvis du spør folk hva de frykter, får du en liste over ting som sykdom, edderkopper, døden og også det å mislykkes. Hvorfor er vi så redde for å mislykkes? Først og fremst prøver vi noe fordi vi blir glade for det mulige resultatet. Når vi lykkes med å bake en deilig kake, kan vi nyte den etterpå eller dele den med andre. Hvis kakebakingen vår mislykkes, blir vi selvfølgelig skuffet, men angst på jobben, hjemme, på skolen eller i idrettsklubben er aldri produktivt. Den får oss til å føle oss dårlige, vi gjør ikke ting som hadde vært verdt å prøve, og vi prøver å glemme resultatet så fort som mulig. Og så lærer vi ingenting. Alle mennesker har en (menneske)rett til å prøve, feile (på en briljant måte) og lære av resultatet. Folk bør gi hverandre suksess, men også retten til å mislykkes!
Failure Intelligence og Mønstergjenkjenning
Men hvordan kan du best lære av å mislykkes? Da er det godt å se på begrepene intelligens og læring. Hva er essensen av intelligens? I disse dager snakkes det mye om AI, Artificial Intelligence, eller kunstig intelligens. Jeg synes ikke ideen om kunstig intelligens er tiltalende.
Kanskje det ville være bedre å snakke om Additional Intelligence or Augmented Intelligence, komplementær intelligens, slik at vi kan ha en sunn diskusjon om forholdet mellom mennesker og maskiner. Uansett, intelligens koker ned til mønstergjenkjenning. Datamaskinen (eller mennesket) gjenkjenner et mønster i informasjon, for eksempel tall, bilder, situasjoner osv., og basert på en tidligere konfrontasjon med dette mønsteret vet den hva som er konklusjonen eller handlingsalternativet.
Datamaskinen kjenner mønsteret og den tilsvarende handlingen, og anvender den når mønsteret gjenkjennes i en annen situasjon. Vi mennesker gjør det samme. Når jeg kommer hjem om kvelden, ser jeg ofte noe som beveger seg der, og jeg kjenner igjen det mønsteret fordi det er min egen kone. Basert på mønstergjenkjenning vet jeg hva jeg skal gjøre, og dermed øker jeg sjansene for å få en hyggelig kveld. Og det kan vi da kalle et eksempel på sosial intelligens…
Læring betyr ikke noe annet enn å bli konfrontert med nye mønstre og tilhørende konklusjoner, og å kunne gjenkjenne dem igjen senere.
Hvorfor dette fokuset på mønstergjenkjenning?
Etter å ha analysert mange hundre feil, har vi funnet 16 universelle årsaker til feil. I alle feilene vi har analysert, finner vi ett eller flere av disse mønstrene. Når du har alle disse mønstrene klare, kan du gjøre mye med dem. Før du i det hele tatt setter i gang med noe, kan du undersøke om det finnes mønstre som kan spille en rolle i aktiviteten. Og så kan du gjøre noe med dem. Vi kaller dette “Forward Failing”.
Du lærer av feilen før den har funnet sted. Det er faktisk den mest behagelige måten å feile og lære på. Anbefales på det sterkeste å bruke når du starter noe nytt, for eksempel et prosjekt. Du kan også bruke mønstrene mens du jobber med noe, eller etterpå, for å trekke lærdom som du kan dele senere eller gjenbruke selv.
Et eksempel på et slikt feilmønster er “The empty seat at the table”, som refererer til situasjoner der sentrale parter ikke er involvert i forberedelsene og/eller gjennomføringen av et prosjekt. Sannsynligheten for at de vil bli obstruerende, er stor. Eller “The junk”, feilmønsteret som refererer til parter som noen ganger går videre med noe når de hele tiden vet at det ikke blir noe av det.
Og hvis du spør hvorfor de fortsatte med prosjektet så lenge, får du svar som “Vi hadde fortsatt budsjett”, eller “Vi har allerede investert så mye i det”. Ikke de beste grunnene til å holde fast ved noe. Så vi gjør oss selv og hverandre den største tjenesten ved å øke vår FQ, failure intelligence quotient. Skap et trygt miljø for å prøve og lære, vær åpen for det uventede, lær av feilene, og bruk og del erfaringene.
På den måten oppmuntrer vi mennesker og organisasjoner til å ønske å se og gripe muligheter. Og da vil vi ikke bare ha feilkostnader, men også feilavkastning. Jeg ønsker deg som leser mye suksess, men også en og annen briljant fiasko!
En kronikk av professor Paul Iske, Maastricht University (Nederland) og han er også leder av CFO (Chief Failure Officer) i Institute of Brilliant Failures. I tillegg er han med i Open Innovation Lab of Norways advisory board.
