Er vi MOOCa nødt, Kristin Skogen Lund?

NHO arrangerte i går sin årskonferanse med tema Læringslivet. Konferansen som for mange er årets happening, fant sted i Operahuset og ble en imponerende hyllest til betydningen av kontinuerlig læring og inspirerte medarbeidere.  Flere gode foredragsholdere fikk også tydelig frem NHOs varsko om at Norge må skjerpe seg, og at tidlig og tydelig innsats fra gode lærere er en av de beste investeringene vi kan gjøre. Blant høydepunktene var Rolf Assevs utfordring om ikke å legge lista på 1% forbedring, men i stedet fokusere på spørsmålet om hvordan vi kan hjelpe hverandre til å lære dobbelt så mye på halvparten av tiden.

Johannes Heinlein fra Harvard og MIT’s EdX ga også deler av salen bakoversveis da han viste frem tall om hvor mange som nå var i gang med gratis Harvard utdanning takket være MOOC – et tema som NHO’s leder, Kristin Skogen Lund tok opp i intervjuet vi hadde med henne i sommer.

– Min visjon for skolen handler om det grunnleggende – at skolen når sine to mål. For det første skal skolen sørge for at alle elever når sitt fulle potensial, at de utvikler og får brukt sine evner. For det andre skal skolen og utdanningsløpet kvalifisere elevene for arbeidslivet. Det siste målet underkommuniseres ofte, til tross for at det er helt vesentlig for bedriftenes konkurransekraft, for verdiskapingen og for velferdssamfunnet. Sier Skogen Lund.

– Nye undervisningsspill og -programmer kan vise seg å bli et vendepunkt for utdanning og opplæring. De representerer et nytt verktøy for å gjøre undervisningen mer lærerik og mer motiverende – både for elever som trenger større utfordringer, og for de som trenger litt mer tid til å tilegne seg lærestoffet. Ved hjelp av teknologi kan man bedre tilpasse læringen til den enkeltes mestringsnivå uten den stigmatiseringen som en eventuell nivåinndeling kan gi.

Teknologien bringer verden inn i undervisningen, og den bringer de beste underviserne ut i verdens klasserom. Mulighetene teknologien gir blir større hver dag og hvert semester. Det haster med nødvendige endringer hos lærerutdanningsinstitusjonene.

I boka Halvveis til fremtiden spåes behovet for å skape helt nye arbeidsplasser – og spår at 70 % av arbeidsplassene i 2025 vil være nye. Hva tror du er de viktigste grepene vi kan gjøre for å ha både riktig kompetanse i Norge og best mulig innovasjonsklima for å kunne klare en slik overgang?

– Vi vet ikke nøyaktig hvilke arbeidsoppgaver som skal løses om 15, 20 eller 50 år. Det vi vet er at arbeids- livet allerede i dag etterspør flere teknologer, flere realister, og flere fagutdannede – og at denne etter spørselen bare vil øke i årene som kommer. Vi vet også at globaliseringen av næringslivet vil akselerere de nærmeste årene, og at språk og kulturkunnskap blir etterspurt kompetanse.

Dagens utdanningssystem svarer imidlertid ikke godt nok på etterspørselen fra arbeidslivet. Det kan vi gjøre noe med. Tidlig innsats må vekke interessen for teknologi, innovasjon, språk og kultur hos de yngste.

Finansiering

Både institusjonsfinansiering og studiefinansiering gjennom Lånekassen  bør gi insentiver til å satse på etterspurt kompetanse. Sist, men ikke minst, bør vi ta i bruk ny undervisningsteknologi for styrke den etterspurte kompetansen hos elever og studenter gjennom økt tilgjengelighet, bedre motivasjon og høyere kvalitet i utdanningen.

Vi har i mange år diskutert hvordan ny teknologi skaper basis for helt nye forretningsmodeller. Er det ditt inntrykk at dagens norske næringslivsledere forstår at spillereglene i næringslivet er i ferd med å forandre seg?

Det enkle svaret er at her er norske bedrifter og næringslivsledere gode. I Norge har vi verdens mest produktive og omstillingsdyktige bedrifter og medarbeidere. Det at vi i dag gjør det bra er riktignok ikke i seg selv en garanti for at vi vil lykkes i morgen. For en næringslivsleder – særlig i en åpen økonomi som den norske, vil enhver ytre endring gi mulighet for både tap og gevinst. Konkurranse sørger for at de best tilpassede  og de mest tilpasningsdyktige overlever.

Fra dampskipet utkonkurrerte seilskuta til digitaliseringen kom og revolusjonerte avismarkedet, har bedriftenes evne til å se endring og handle i tide vært deres leve eller dø. Slik vil det også være i fremtiden. De som vinner endringskappløpet i fremtiden, er de som først griper mulighetene teknologien gir til økt kompetanse, økt produktivitet, og økte markedsandeler.

Medaljens bakside er at produktiviteten i arbeidslivet er blitt så høy at stadig flere ikke når opp til de kravene som stilles. Samtidig har vi et godt trygdesystem, og en ganske sammentrengt lønnsskala.

Det betyr at minstelønningene i Norge er høye, relativt sett. Det koster minst 1⁄2 million kroner å holde en person sysselsatt i ett år. Og som daværende arbeidsminister Hanne Bjurstrøm sa på NHOs Årskonferanse i 2011: Ingen bedrifter kan i lengden sysselsette folk som ikke betaler sin lønn med produktivitet.

Kompetanse er naturligvis svaret også på dette dilemmaet. Og det satses mye på kompetanse i Norge, både gjennom grunnutdanningen i skoleverket, og gjennom kompetansehevende tiltak rettet mot voksne utenfor arbeidslivet. Det må vi fortsette med, og særlig bør vi etter min mening styrke innsatsen rettet mot barn og unge. Det betyr også at vi trenger en større satsing, en bedre satsing, og en satsing som legger vekt på nye teknologiske muligheter i utdanningen.