Når en generasjon snur ryggen til politikken, må de som står frem som ledere virkelig stå frem som ledere. De trenger å gjenoppbygge tilliten. Finn dine verdier, lytt til vitenskapen, og gjør det vi virkelig kan, oppfordrer John Ashton.
(Denne artikkelen er en del av en temaseksjon 3in.no presenterer på vegne av DNV GL. Artikkelen er hentet fra boken NEXT der 32 tankeledere og praktikere snakker om hva en sikker og bærekraftig fremtid betyr for dem. Det finnes selvfølgelig flere mulige fremtider. Med dette i tankene, må vi bygge samfunn som kan være motstandsdyktige til et klima som allerede er i endring. I dette intervjuet oppfordrer John Ashton oss til å finne tilbake til våre verdier, lytte til forskningen og å begynne å gjøre det vi vet hvordan skal gjøres.)
“Den virkelige katastrofen er at politikerne har sett på klimaforandringer som en politisk sak, men ikke lykkes i å engasjere. Konsekvensen har vært at man ikke har fått til en nødvendig endring”.
Det er synspunktet til den uavhengige kommentatoren John Ashton. Fra 2006 til 2012, tjente han som spesialutsending for klimaendringer for tre påfølgende utenriksministre – i en tid hvor Storbritannias utenriksdepartement utviklet en diplomatisk tilnærming til klimaendringer som ble beundret verden over.
Å se det store bildet
Sittende i en liten vinterhage ved sitt hjem i nærheten av Kew Gardens i London, forklarer Ashton, hvorfor han trengte å ha en selvstendig stemme.
– Det er noen ting som må tydeliggjøres i en forvirrende og urovekkende tid som dette er. Vi har foreløpig ikke språket som trengs for å håndtere utfordringene vi står overfor, sier Ashton, og legger til:
– Den vestlige verdens manglende evne til å se det store bildet gjennomsyrer hele klimadebatten. Det er innebygd i måten moderne og industrialiserte samfunn og institusjoner arbeider. Vår kultur er å bryte ting ned til flere deler. Vi tror at hvis vi gjør nettopp det, forstår vi det hele. Det er feil. Jeg tror det typisk for engelsk språklige land, og ikke globalt, sier Ashton.
Han siterer ideer av psykologen Richard Nisbett som antyder at europeere og amerikanere har et reduksjonistisk syn på problemer, i motsetning til den Østasiatiske konfucianske tradisjon, som heller ser på balansen og helheten.
– Endringene vi må gjennomgå vil lede oss over grenser så store som noen i historien, sier Ashton.
En generasjon som snur ryggen
Ashton tror en overgang til lav-karbon-økonomien krever at vi “former på ny den politiske kontrakten mellom generasjoner, som alle sunne samfunn er avhengige av”.
Den dårlige nyhetene er at generasjonen som må forholde seg til virkningene av klimaendringene har brutt med en ødelagt politikk.
– Det er vanskelig å forestille seg en større katastrofe enn at en hel generasjon snur ryggen til politikken og sosiale institusjoner, sier Ashton.
Nå tror han at det er behov for å mobilisere vitenskapens stemme, kan være en positiv kraft. Ashton merker økende frustrasjon i vitenskapsmiljøet over at politikerne ikke følger deres råd om for å unngå en klimakatastrofe.
– Samfunnet må ta avgjørelser. Hvis folk er opplyst av vitenskapen, kan vi ta de rette avgjørelsene. Hvis ikke, vil vi sikkert velge feil, sier han, og legger til:
– Men enten vi liker det eller ikke, er vitenskapen en del av politikken. Vi må investere i og engasjere oss i politikken. Å snu ryggen er også en politisk handling, selv om det er et ubehagelig budskap for forskerne.
På eller av?
Han husker da han deltok på klimaforhandlingene i København i 2009 og presset de mange forretningsdelegatene på klimaspørsmål.
– Det de ville vite fra regjeringene var om vi gjør jobben eller ikke. Kommer det til å være politiske rammeverk som vil endre strømmen av privat kapital, eller vil de bare gjøre uvesentlige endringer.
– Deres konklusjonen var den gang at de ikke gjorde jobben, sier Ashton, og legger til:
– Der er de fortsatt. Næringslivet vil ikke la seg lure av politikernes løfter. De vil vite om statlige forpliktelser er juridisk bindende, eller om de fortsatt snakker rundt grøten, sier Ashton.
Regjeringer kan være rask i vendingen, gitt de riktige signalene. Tyskland stoppet for eksempel alle planer for atomenergi etter skaden på Japans atomkraftverk i Fukushima, under tsunamien i 2011.
– Bare en uke tidligere, kunne du ikke forutse en slik forandring. Alle de virkelig interessante hendelsene i politikken virker usannsynlig før det skjer, sier Ashton.
4 pluss 1-planen
Han beskriver sin strategi for å få sikre en bærekraftig fremtid som “4 pluss 1”-planen. En lavkarbon-verden som har plass til vekst, men som også er robust og effektiv i sin ressursbruk.
Fordelene?
– Den er enkel, og vi vet hvordan det skal gjøres, ifølge Ashton.
– Det ene er karbonnøytral elektrisitet innen en generasjon. Det innebærer både karbonfangst og -lagring, og utvikling av fornybar energi. Det andre handler om transport. Vi må ta oljebasert drivstoff ut av biler, lastebiler, skipsfart, tog og luftfart, sier han, før han fortsetter:
– Det tredje er oppvarming. Du kan ikke fange og lagre karboner på millioner av gasskjeler, så vi må bytte til elektrisk oppvarming. Det fjerde gjelder industrielle prosesser som stål, aluminium eller sementproduksjon, hvor du ikke kan se bort fra karbon. Med andre ord; det du kan gjøre er å fange og lagre karbon. Det er på tilbudssiden.
Når det kommer til etterspørsel, som utgjør “pluss 1”, må energieffektiviteten forbedres. Vinn-vinn-mulighetene er synlige på steder som Tyneside nord-øst i England, hvor Ashton vokste opp.
Etter en ødeleggende nedleggelse av skipsfart- og gruveindustrien begynner Tyneside å komme på fote igjen på grunn av lavkarbon-bransjer og deres leverandører.
– Du trenger ikke være et økonomisk geni for å se mulighetene. Men et typisk perspektiv i debatten er kostnadene. Endringer skjer aldri når de er drevet av kostnader. De skjer alltid når de drives av muligheter, sier Ashton.
