Teknologiske gjennombrudd som PC, Internett, smarttelefoner og fibernett har skapt en informasjons- og kommunikasjonsevolusjon som går så raskt at for mange fortoner det hele seg som en revolusjon. Det er likevel en viktig forskjell: En evolusjon kan fremskrives, mens revolusjoner har en lei tendens til å bringe helt nye elementer inn. Det vesentlige er at teknologiutviklingen fortsetter i et tempo som gjør det som var umulig i går, mulig i dag og vanlig i morgen.
Teknologiens utviklingshastighet henger sammen med kraften som kan hentes ut av en mikrobrikke, og denne vokser eksponentielt. Denne utviklingen beskrev Gordon Moore allerede i 1965 i en artikkel der han predikerte at datakraften ville doble seg hvert annet år, samtidig som prisen halverte seg. Moore, som var en av de fire som startet selskapet Intel, har vist seg som en visjonær spåmann, og loven gjelder fortsatt og kalles i dag Moores lov.
Digitaliseringen, som i realiteten er en konvertering av analoge signaler til digitale bits, medfører en gjennomgripende transformasjon som legger farvannet åpent for helt nye forretningsmodeller og nye langt mer effektive måter å operere på. Derfor ser vi også mer eller mindre radikale endringer i både kundeadferd, organisering og forretningsmodeller.
Erkjennelsen av hvor fundamentalt digitaliseringen påvirker og transformerer både vår hverdag, våre virksomheter og vår verden er for mange av relativt ny dato. Dette til tross for at digitaliseringen har pågått lenge. Det må nevnes at digital transformasjon er en krevende øvelse som også innebærer at virksomhetens struktur og kultur må endres, og det handler om langt mer enn å få teknologien til å fungere. Det hjelper heller ikke at mange sliter med å forstå de eksponentielle effektene av teknologiutviklingen, ei heller at mer og mer av teknologien blir både allestedsnærværende og usynlig.
Gitt at beregningshastigheten fortsetter å øke med dagens frekvens, vil vi snart nå et punkt der kunstig intelligens (KI) overgår det menneskelige sinnet og etter hvert også menneskehetens samlede kollektive intelligens. Dagens spådom er at det første inntreffer allerede i løpet av de neste fem år, og innen 2040 vil maskinene for alvor ha distansert oss.
Det er mye spekulasjoner om hvordan vår verden vil se ut når dette inntreffer, det er dette som kalles singularitetspunktet. To av verdens fremste fremtidsforskere, Ray Kurzweil og Peter Diamandis, har startet opp Singularity University, som fokuserer på denne typen spørsmål. Jeg hadde for øvrig gleden av å intervjue Ray i forbindelse med min forrige bok, og må innrømme at det slo meg et par ganger i samtalen at det er en tynn grense mellom det å være genial og en smule gal – og når man som Ray og Peter liker å provosere, blir fremtidsbildene både livate og godt egnet for debatt.
Det kanskje beste eksemplet jeg har hørt for å forklare effekten av en eksponentiell utvikling er følgende: Hvis det begynte å regne en dråpe i sekundet på en fullsatt Wembley stadion i London, ville gressmatten vært dekket av vann etter 40 minutter hvis regnet økte eksponentielt. Spørsmålet er dramatisk uansett hvilket lag du måtte heie på – når drukner tilskuerne på øverste rad[1]?
Jeg minner om at historien viser at vinnerne er de som skaper det nye, ikke de som beskytter det gamle.
I boken Verden er flat av New York Times-spaltisten Thomas Friedman, som var en internasjonal bestselger helt tilbake i 2007, hevder forfatteren at det ikke lenger er så viktig hvor du kommer fra eller hvor du arbeider. Det eneste viktige er hva du som kunnskapsmedarbeider kan bidra med. Tittelen henspiller nettopp på at spillereglene er i ferd med å bli globale og banen jevnere enn noensinne.
I sin siste bok, som kom i 2018 og heter Thank you for being late forklarer Thomas Friedman at denne grafen ble tegnet opp som konklusjonen av en samtale med Googles sjef for X-Labs, Eric «Astro» Teller. Kort oppsummert illustrerer grafen hvordan den eksponentielle teknologiutviklingen år for år øker spriket mellom det som teknologisk er mulig og det vi som mennesker klarer å tilegne oss.
Det er dette digitale gapet som øker i en fart, og med ringvirkninger, som mange sliter med å ta innover seg. Det er også denne utviklingen som gjør at vi må begynne å tenke helt nytt, før det er for sent. Spillereglene vil nemlig endres i bransje etter bransje – og ingen bransje kan forvente å gå fri.
I boken siteres Eric Teller på at med stadig kortere innovasjonssykluser og mindre og mindre tid til å lære å tilpasse seg er vi på vei fra en verden kjennetegnet av sporadisk destabilisering til en tilstand preget av konstant destabilisering. Mer om det i kapittel x
For å følge med må vi forbedre vår evne til å ta til oss ny kunnskap, og samtidig i langt større grad tørre å sette en «Best før-dato» på mye av det vi i dag gjør. Dette innebærer at ikke bare næringslivet, men også offentlig sektor og våre utdannelsesinstitusjoner må lære raskere og bedre. Som vi skal se senere i denne boken innebærer dette økt innovasjonsgrad, flere eksperimenter og økt behov for raskt å lære av egne og andres feil.
Innovasjon handler i stor grad om dette: eksperimentering, læring, bruk av kunnskap, og så vurdere suksess eller fiasko. Enten mislykkes du, og da blir spørsmålet hvordan kan du lage samme feil på halvparten av tiden for halvparten av pengene, eller så mislykkes du med å mislykkes. Det siste kaller vi suksess 😊
Hvor langt ut i det digitale skiftet tror du vi har kommet?
Teknologien medfører ikke bare nye muligheter, den krever at vi endrer måten vi arbeider på, og måten vi organiserer oss på. Viktige lovendringer, nye bransjekrav og økende sosialt ansvar vil være blant drivkreftene for utviklingen av mer organisert informasjon.
Informasjon representerer stadig større verdier, og nye nettverksbaserte verktøy og tjenester gjør oss i stand til å samarbeide smartere, kommunisere bedre og lære raskere. Utfordringen består i å hente ut gevinstene, og i dette arbeidet handler det om mer enn bare teknologi.
Amazons egne fremskrivninger viser som nevnt at selskapet snart har flere roboter enn ansatte. Vi gjør klokt i å anta at samme fremtidsbilde gjelder alle norske bedrifter med arbeidsoppgaver som kan automatiseres, altså de fleste. Dette skjer uavhengig av vårt sosiale syn på verdien av arbeid.
En naturlig konsekvens er at arbeidsuken kortes ned. Mens de i Kina fortsatt snakker om 9-9-6 i betydningen at de jobber fra 9 om morgenen til 9 på kvelden, seks dager i uken, vil vi i Norden bevege oss i retning av 24/4 – i betydningen at vi jobber 24 timer i uken, 7 timer (inkludert en times lunchpause) de fire dagene vi jobber. Noen vittige sjeler vil sikkert kalle dette 24/7-samfunnet.
Vi ser også at gode team vil inkludere både mennesker og maskiner. De første giftermålene mellom roboter og mennesker er allerede en realitet, og de første robotene som deltar i styremøter, vel å merke med stemmerett, er på plass.
Enten du er tilhenger av denne troen på at roboter vil overta eller ei, så er det et faktum at teknologien er i ferd med å endre hvordan vi mennesker lever og arbeider på dramatisk vis, og både automatisering, robotikk, tingenes internett, nanoteknologi, kunstig intelligens og maskinlæring er begreper du bør sette deg inn i.
Jeg anbefaler deg å følge startups med disruptiv teknologi tett, ikke bare innen AI, elektriske biler, roboter og 3D-printere, men også innen mer tradisjonelle bransjer. Leter du godt finner du aktører som endrer de fleste næringer. Min anbefaling er at du holder øye med følgende ni eksponentielle teknologier som er i ferd med å endre alt:
På den årlige messen CES i Las Vegas i 2020 var det mer enn 200 3D printere som viste oss hvor vi er på vei. Den nye HP 3D-skriveren har 30 000 sprøytedyser og kan bruke over 200 materialer. Til og med sko kan trykkes i 3D. Hele vegger kan nå lages ved 3D-utskrift, og et selskap i Kina var det første selskapet som trykket et lite hus for under 5 000 dollar, og det tar ikke mer enn en dag å bygge. Bio-printing kan nå printe ut både hud, blodårer, organer som lever og lemmer som ører. Chris Anderson, tidligere redaktør for WIRED-magasinet og nå medstifter og administrerende direktør for 3DRobotics, har sagt det tydelig «3D printing kommer til å bli større enn internett»
«Vil roboter arve jorden? Ja, og de vil være våre barn.»
Marvin Minsky
Transhumanisme – science fiction i praksis!
Utviklingen innen genforskning, bioteknologi, nanoforskning og farmakologi går nå så fort at forskere tror vi innen få år vil ha utviklet kunstig intelligens som inneholder følelser og reaksjoner. Dette er ikke bare revolusjonerende, men også potensielt skremmende. Vi snakker om muligheten til å skape kunstige hjerner med følelser.
De etiske problemstillingene er mange og utviklingen i retning overmennesker med langt større kapasitet har kommet lengre enn de fleste innser. Et relevant spørsmål vil bli om du fortsatt tilhører homo sapiens hvis du har en mikrochip implantert i hjernen, et kunstig øye som gjør at du ser like godt om natten, syntetisk immunitet, en kunstig arm med 10X styrke, antistoffer lagd av plastikk og manipulerte hormoner som gjør at du kan arbeide 40 timer i strekk?
Neida, vi snakker ikke fjern fremtid, alle nevnte inngrep er allerede utført på mennesker. Det kanskje mest skremmende er at mye av denne forskningen og uttestingen – som så ofte før opp gjennom historien skjer i militær regi, og der i gården er man flinke til å holde sine innovasjoner hemmelige. Det lille som siver ut er så utrolig at du knapt vil tro det. Amerikanerne er blant annet i gang med å blande DNA fra mennesker og dyr, det forskes for eksempel på gorilla-DNA for å gi soldater mer styrke, hunde-DNA for å gi dem mer utholdenhet og ukjente syntetiske medikamenter som gjør dem i stand til å sloss 40 timer i strekk.
Hva om vi tenker oss en fremtid der de fleste har begynt å tilføre sine barn høyere intelligens mens du har valgt å la barnet ditt være slik verden skapte det. Barnet ditt sitter på skolen som det eneste uten farmasøytisk tilført intelligens, modifisert DNA, farma-konsentrasjon eller hva det måtte være. Ditt barn vil da ligge etter de andre i klassen, det er ikke til å unngå. Hva gjør du da? Og senere, barnet ditt vokser opp, kommer ut i arbeidslivet og må kjempe mot alle disse videreutviklede «menneskene» som vil bli ansett som førstevalg i de fleste jobber da de har mer styrke, høyere IQ, og kunstig intelligens i form av chips implantert i hodet. Hva gjør du da?
Det ultimate målet for transhumanismen er udødelighet. Dette er mildt sagt kontroversielle temaer og vi vil høre mer fra forkjempere, de såkalte transhumanetikerne. En transhumanetiker vil peke på at vi som mennesker nå kan forbedre vår yteevne på fantastisk vis og ende som overmennesker med langt større kapasitet. På motsatt side finner vi tradisjonalistene som vil hevde at vi tukler med naturen.
Mitt poeng er at de teknologiske mulighetene dramatisk åpner for helt nye muligheter, og du som leser bør vite at mange av dagens begrensninger vil forsvinne. Vi trenger en bred samfunnsdebatt – dette berører essensielle spørsmål og er altfor viktig til å overlate til vitenskapen alene.
«I en verden som prioriterer forsvar foran utdannelse, sitter vi igjen med smarte bomber og dumme unger.» – Jon Stewart, 1992
[1] Riktig svar er at allerede etter 52 minutter ville de på øverste rad druknet.
Denne teksten er et utdrag fra boken “JAKTEN PÅ DIGITAL INNSIKT OG ØKT INNOVASJONSKRAFT”, skrevet av Truls berg.
Boken kjøper du hos Hegnar – Klikk her
