Hva vil skje når befolkningen begynner å krympe? Det er den store muligheten ingen så langt vil snakke om, skriver fremtidstenker Eirik Newth. Tirsdag kan du høre ham på Future Insight-konferansen.
(Hør Eirik Newth snakke om Norge i 2030 på Future Insight-konferansen tirsdag)
Blant alle de store endringene vår verden står overfor i det 21. århundre er det én – kanskje den største av alle – som knapt nok er på radaren. På en måte er det ikke så vanskelig å forstå. For endringen er av en slik art at vi ikke har noen historisk erfaring å trekke på, og den fremstår som så skremmende at vi helst vil la være å tenke på den.
Jeg snakker om det jeg foreløpig har valgt å kalle “Det store fallet”, det faktum at befolkningen i stadig flere land ikke bare blir eldre men etterhvert vil toppe seg før den begynner å krympe.
Prosessen har allerede begynt i Japan og Russland (henholdsvis 3 og 5 millioner mennesker færre enn ved maksimum), og i løpet av et par tiår vil små og store land følge som perler på en snor.
Tyskland alene ligger an til å tape opp mot 10 millioner innbyggere frem mot 2050.
Dette et brudd med en flere hundre år gammel trend. I Norge har f.eks. befolkningen vokst nesten uavbrutt fra 632 000 i 1735 til dagens 5,3 millioner, og det samme kan ses i hele Europa. At vi er mentalt uforberedt på det demografiske skiftet, avspeiler seg i mangelen på tilgjengelig informasjon om eldrebølge og befolkningsfall. Vi ser det også på dagsordensettende dokumenter som regjeringens Perspektivmelding og nylig utgitte “NOU 2015: 1 Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd”, der fenomenet knapt nevnes.
Som sagt: Mangt ved Det store fallet virker skremmende ved første øyekast, og en titt på Japan ser ut til å bekrefte det. En aldrende og krympende befolkning øker omsorgs- og skattebyrdene på den stadig mindre yrkesaktive andelen. Boligmarkedets fokus flyttes fra nybygg til vedlikehold og etterhvert kontraksjon. Eldre responderer annerledes på økonomiske stimuli i krisetider:
Istedenfor å gå ut og forbruke setter de penger på bok.
Demografisk proteksjonisme?
Tross dette er Japan relativt heldig stilt. Omverdenen er fremdeles preget av befolkningseksplosjon, og landet kan dermed profitere på et vitalt eksportmarked og har muligheten til å importere ung arbeidskraft om det skulle ønske det (så langt er det ikke tilfelle).
Men i takt med at land etter land blir som Japan, innskrenkes mulighetene til å løse problemet med innvandring. Før 2030 vil vi antagelig merke dette i Norge, når EU-land som i dag supplerer oss med godt kvalifisert arbeidskraft treffes av eldrebølgen. Vi skal ikke se bort fra at EU etterhvert blir preget av “demografisk proteksjonisme”, der det indre markedet undergraves av medlemsstaters forsøk på holde på sine stadig mer verdifulle ungdommer.
Nylig tok konsulentselskapet McKinsey opp virkningen av Det store fallet i rapporten “Can Long Term Growth Be Saved?” Her påpekes det at halvparten av vekstraten i Vesten i etterkrigstiden ble drevet av demografi, forenklet sagt ved at man pumpet stadig større kull av stadig bedre utdannede ungdommer inn i økonomien.
Den andre halvdelen av veksten kan vi stort sett takke økt produktivitet for, og rapporten konkluderer med at vårt beste håp om å ta vare på veksten i fremtiden er å øke produktiviteten ytterligere.
Alternativet er å satse på at økonomien krymper langsommere enn befolkningen slik at BNP per hode likevel øker (i dette perspektivet er Japan faktisk en suksess). Men for egen del både håper og tror jeg at vi kan sette oss høyere mål enn det sistnevnte.
Hjelper det grønne skiftet
Når den nyeste iPhone ser ut som forfjorårets Samsung-modell er det lett å tro at teknologibransjen har mistet piffen. Men sannheten er at IT, som blant mye annet har vært den viktigste enkeltdriveren for produktivitet de siste 50 årene, ennå har tort potensiale for endring og effektivisering. “Tingenes internett”, Big Data og autonome systemer som selvkjørende biler vil hver på sitt vis øke produktiviteten dramatisk.
Japanerne har skjønt det. De satser tungt på robotforskning, med målsetning om å fase inn roboter i store deler av arbeidslivet. Ifølge en mye omtalt rapport fra Oxford Martin Programme on Technology and Employment kan 30 til 50 prosent av alle dagens arbeidsplasser helt eller delvis kan robotiseres innen midten av århundret.
Det er slikt som får vår tids forskere og politikere til å advare mot kommende massearbeidsledighet. Men i 2050 vil man være takknemlig for alt som kan frigjøre arbeidskraft. I boken “Race Against the Machine” argumenterer økonomene Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee for at fremtidens arbeidstakere må utdannes til å jobbe side om side med maskiner, ikke bare bruke dem som idag. Det betyr at også utdanningssystemet må bygges om, noe som igjen skaper muligheter.
Til dette kan legges mulighetene i “demografisk dividende” som lavere kriminalitet og en natur som får det bedre jo færre det blir av oss på Jorda. Vi ser allerede nå at naturen er på fremmarsj i stadig flere land i en prosess som kalles “rewilding”, og som blant annet vil gi store og positive klimagevinster på sikt.
Demografien vil gi det grønne skiftet et kraftig løft.
På et eller annet tidspunkt må vi finne ut hvordan vi skal stanse det store fallet og få til varig nullverkst i befolkningen. Men det er mange generasjoner til problemet blir akutt.
I mellomtiden bør vi bruke tiden vår på å planlegge hvordan vi kan dra nytte av potensialet som ligger i en krympende, aldrende befolkning.
(Eirik Newth vil snakke om Norge mot 2030 på Future Insight-konferansen tirsdag).
