Tiden går fort, det er jo ikke lenge siden vi var i 2013, eller er det ? I alle fall nå etter en uke i ny jobb, så er jeg skremt over hvor lite som egentlig har skjedd. Jeg utfordrer alle digitale entusiaster til å bruke politiske oppnevnte råd og utvalg smartere og bedre til å få fart på digitaliseringen. Politikerne stoler på oss, la oss vise oss tilliten verdig.
Mandag denne uken startet jeg i ny jobb som leder i Norsk Kommunal Teknisk forening. I ansettelsesprosessen var hovedstyret spesifikk på at jeg ble ansatt fordi jeg hadde digital kompetanse. Jeg har derfor funnet frem hva vi hadde som ambisjoner når vi startet KommIT. Det skal sies at jeg den gangen gikk inn i denne digitale manesjen med ingen erfaring om hvordan det er på sektor siden. Jeg hadde kun erfaring fra næringslivet og fra politikken, men ikke fra byråkratiet. Jeg ser at dette var et førende utgangspunkt for den første strategien. Vi pekte tydelig på at vi måtte gjenbruke Altinn som integrasjonsplattform. Vi pekte på at vår rolle var å lage integrasjonskomponenter til fagsystemene. Vi mente at bransjen selv utvikler best fagsystemer sammen med kundene sine. Jeg mener fortsatt at offentlig sektor aldri skal bli et software selskap. Vår jobb er å lage gode integrasjonskomponenter som forvalter samhandling som støtter digitale arbeidsprosesser og effektivt forvalter lov og forskrift.
Ja, jeg kjenner at mens jeg skriver, bruker jeg fagspråket. Ja, jeg vet nå faller mange fra. Det er så enkelt å love integrasjon, og så vanskelig å få til. Hva er en integrasjonskomponent? Hvem eier definisjonsansvaret? Hvem forvalter og oppdaterer komponenten? Nå bruker jeg eksemplet for å sette pekefingeren på hva vi ikke har lykkes med i vår dialog med politikerne.
Våre politikere har ikke nok kunnskap til å forstå at en integrasjonsplattform. De vet ikke at en slik plattform må ha et forvaltningsansvar for data for å være levende. De blir dermed offer for den sektorielle kampen på statlige nivå om hvem som skal forvalte og videreutvikle vellykkete løsninger. Politikere er gode på retorikk og blir offer for den som snakker best for sin sak, og veldig få av oss snakker helhet.
For hvem av oss som er engasjerte er genuint interessert i å samarbeide og dele på penger og oppgaver? Vi bruker tid på samsnakk og fora og råd. Vi oppretter og deltaer i referansegrupper, som i realiteten er uten makt og myndighet. Vi som er i sektoren har mer makt enn det vi innrømmer. Det er vi som i realiteten foreslår hvem som skal være deltagere i ulike råd og utvalg som skal utformer politikken. Hvor gode er vi til å tenke hvordan vi gjennom råd og utvalg faktisk utformer et reelt styringsnettverk på tvers av sektorer og forvaltningsnivå som kan bidra til å sette fart på digitaliseringen?
Min påstand; vi må bli vesentlig bedre? Vi må lære av politikerne. Jeg er politisk aktiv og har gått en bratt læringskurve på hvordan gode politikere bruker nettverkene å sikre lojalitet og gjennomføringskraft for politikken.
Og en siste bønn, ære være akademia; de har mye å bidra med når de setter sammen erfaringene og dokumenterer og teoretiserer den, men de har aldri hatt skoene på slik vi som er digitale entusiaster har. I dag lar vi oss dominere av de og ikke av oss selv.
Mandag er det valg, det blir rysande som de sier i Sverige. Godt valg og flere kronikker når vi vet hvem vi har bestemt skal styre landet i neste periode.
Jeg er en digital entusiast og aktiv i lokal politikken. I snart tre perioder har jeg forsøkt å løfte det digitale inn i den politiske debatten, men kan dessverre konstatere at jeg ikke har lykkes. Jeg vil i ukene fremover i Innomag forsøke å resonere litt rundt hvorfor den digitale hverdagen ikke er et hett politisk budskap. Har du innspill eller svar på mine spørsmål, er det supert med dialog og kontakt.
Dette innspillet er skrevet av vår gjesteskribent, Kirsti Kierulf, en av Norges ledende teknologer som også brenner for politikk. Hun er mangeårig politiker i Høyre.
