Festina lente, sa de gamle romere. «Skynd deg langsomt», sier vi gjerne på norsk. Kan vi klare begge deler: å være både i rask forandring og i ro; å rase fremover gjennom teknologiske, politiske og sosiale forandringer, og samtidig være ettertenksomme og forsiktige?
(Denne artikkelen og mye mer finner du i årets utgave av Innovasjonsmagasinet. Magasinet kan fås kjøpt på utvalgte Narvesen-butikker over hele landet)
Spørsmålet kan også stilles slik: Hva trenger vi mest i dag: et samfunn der vi uten fordommer omfavner og bejubler forandring, vitenskap og fremskritt, eller et samfunn der vi stopper opp midt i all forandringen, ser oss tilbake og reflekterer over våre moralske verdier?
Disse to måtene å tenke på oppfattes ofte som motsetninger. Særlig ser vi det i debatten om naturvitenskapens plass og rolle, som i sin tur er nært knyttet til ens holdninger til moderne teknologi. De av oss som oppriktig tror at naturvitenskapens innsikter, om alt fra jordens opprinnelse til klimaforandringer, må lyttes til, og at de ikke under noen omstendighet kan settes til side av rent ideologiske grunner, kan vel ikke samtidig tro på Gud eller mene at livet består av andre verdier enn de materielle og naturvitenskapelig påviselige?
Slike motsetninger blir påfallende lett akseptert. Dermed får man i økende grad et todelt samfunn, der mennesker som er sosialt konservative, lett blir presset inn i en bås de slett ikke trenger å høre hjemme i. Der de mest liberale og fremskrittsvillige tvinges til å se på alle “gammeldagse” verdier som, ja, nettopp, gammeldagse.
Et av vår tids største behov er mennesker og miljøer som klarer å skjære gjennom disse motsetningene, og se at de forskjellige perspektivene jeg her har antydet, kan og bør eksistere side om side. De er essensielle korreksjoner og utfyllinger til hverandre.
Dette handler ikke minst om etikk. Når ny teknologi gir oss utvidede muligheter, skal vi være nysgjerrige, åpne og villige til å tenke nytt og radikalt. Men det er nettopp da det også er aller viktigst å kunne yte motstand, spørre hva dette betyr for vårt menneskesyn og for menneskelig samkvem – og tenke igjennom hvilke alternativer som finnes. I den gjennomtenkningen ligger etikkens essens. Dette er imidlertid ikke enkelt.
En av de største utfordringene vi står overfor, er nok av psykologisk art.
Vi mennesker har tross alt forskjellige personligheter. For å si det veldig enkelt: Noen mennesker er raske, forandringsvillige og lite ærbødige overfor det som har vært, mens andre er langsommere, mer tilbøyelige til å foretrekke det som vart en stund, og preget av respekt for tradisjoner og institusjoner. Personligheter kan riktignok skyves på, justeres og endres – heldigvis. Vi er slett ikke fanger av vår egen karakter. Men slik forandring skjer sjelden over natten. Det henger i sin tur sammen med at vår personlighet ofte er knyttet til dype overbevisninger.
Desto viktigere er det at vi er oppmerksomme på det underliggende problemet. Det er nemlig når ny teknologi utvikles, og radikale forandringer i samfunnet skjer som følge av det, at vi mer enn noen gang trenger å stille de rette, kritiske spørsmålene. Kanskje trenger vi også å se oss tilbake og lære av fortiden.
I disse dager illustreres disse utfordringene tydelig i opprullingen av det som kalles Facebook-skandalen. Sosiale medier som Facebook har fått en enorm plass i vårt samfunn og liv på svært kort tid. Dette er en teknologi som kan utnyttes til manipulasjon og spredning av løgn, nesten uten at vi merker det – nettopp fordi det går så fort og vi knapt har hatt tid til å stille kritiske spørsmål. Kanskje har vi nå fått en vekker?
Dette handler langt fra bare om politikk, retningslinjer og lovregler. Det handler minst like mye om hvilket syn den enkelte av oss har på teknologiens og vitenskapens konsekvenser. Når vi for eksempel tar i bruk ny kommunikasjonsteknologi, diskuterer vi ordentlig hva det betyr? Har vi med oss kritiske spørsmål og et visst tvisyn på det vi ellers alt for lett tar for gitt? Og ikke minst: tør vi å utfordre oss selv?
En verden der reaksjon og utvikling, nasjonalisme og globalisering, fundamentalisme og en noen ganger ekstrem liberalisme blir stående mot hverandre som de eneste alternativer, er et farlig sted. Vi må søke å virkeliggjøre en verden der vi ikke reduserer virkeligheten til forenklede kategorier og behagelige fiendebilder. Vi må lytte, tørre å være selvkritiske, ha respekt for andre mennesker og innse at dialog og tvisyn er den beste måten å beskytte livsviktige verdier og prinsipper på.
Vi må kort sagt se både fremover og bakover. Hos den store dikter Dante Alighieri fremstilles visdommen som den dyd som ser i tre retninger på samme tid: inn i fortiden, inn i nåtiden, og inn i fremtiden. Det er et krevende ideal, men det er et ideal vi er nødt til å løfte frem, ikke minst i vår høyteknologiske tid.
