I ukens profilintervju forteller den ferske forskningsrådsjefen om hvordan hans første tid i ny stilling har vært, hvordan han skal klare å kutte administrasjonskostnadene med 80 millioner kroner og planene frem mot 2020.
Navn og alder: John-Arne Røttingen (48 år)
Stilling: Administrerende direktør i Norges forskningsråd
Favorittduppeditt (annet enn mobilen): Pulsklokke med GPS
Dine tre favorittapper: Yr, OneNote, Twitter
Beskriv deg selv med tre ord: Arbeidsom, uredd, idérik
Nevn én «funfact” få vet om deg: Jeg glemmer umiddelbart hva jeg har spist i fine middager. Til konas store skuffelse.
Hvordan kobler du av om våren? Jeg kobler gjerne av i naturen hele året. Naturen er mangfoldig og gir meg ro. Om våren erstattes skiene av padleåre og kajakk, eller løpesko – men alt i mosjonsfart og snakketempo.
Hva er dine lidenskaper og hvordan gjenspeiler de seg i jobben du gjør?
– Jeg brenner for å få til endring og forbedring der jeg er. Jeg tror på at forbedring av systemer kan gjøre livet bedre for mange. Det kan være i det små og i det store. For meg har det handlet om alt fra elevråd til FN og andre internasjonale organisasjoner. Som student var jeg med å starte «Pasienten Jorden» sammen med Per Fugelli, og da var perspektivet å redde jorda – og det holder jeg fortsatt på med, på min måte. Jeg er ikke en som står på barrikadene. Jeg prøver heller å endre systemene innenfra.
Hva er dine primære kilder til innsikt for å forstå fremtiden?
– Jeg tror vi som regel har mer enn nok med å forstå både fortid og nåtid, og ofte er det konkurrerende forståelser. For meg er det naturlig å peke på forskning og analyser som grunnlag for innsikt, men innsikt kan man også få gjennom litteratur og kunst. Fremtiden er jeg derimot ikke så opptatt av å forstå. Det er viktigere å skape den. Det gjør vi sammen. Som Karl Marx skrev: “Filosofer har så langt bare forstått verden, poenget er å endre den”.
Det er nå bare litt over en måned siden du tiltrådte i stillingen. Hvordan har den første tiden vært?
– Jeg ble irettesatt på dag én av statssekretæren da jeg møtte opp første dag direkte på toppmøte om forskning for grønn omstilling kl 9:30 istedenfor først å ha vært på jobben. Så det er tøffe krav. Spøk til side. Det har vært en spennende tid. Mye å sette seg inn i. Mange mennesker, mange møter – både inne og ute. Mye kunnskap under ett tak på Lysaker hvor jeg har blitt svært godt mottatt, og stort engasjement for og om Forskningsrådet blant representanter for forskningsinstitusjonene og næringslivet. Jeg har blant annet fått tildele 1,5 milliarder til 10 nye sentre for fremragende forskning. Det er jo lett å bli populær av slikt, men jeg belager meg også på at det blir tøffere tak – både inne og ute. Litt meningsbrytning og uenighet er bare sunt.
På en skala fra 1 til 10, hvor strategisk vil du si at innovasjon er forankret i Forskningsrådet?
– Innovasjon er godt forankret – både på topp og bunn i Forskningsrådet, så det må bli høy score, en 9er, siden alt kan bli bedre. Forskningsbasert innovasjon er helt i kjernen av vår virksomhet. Hovedstrategien vår heter “Forskning for innovasjon og bærekraft”, og så har vi en egen strategi for et innovativt næringsliv og en policy for innovasjon i offentlig sektor. Men forankring handler ikke bare om strategier behandlet av hovedstyret. Innovasjon handler om å skape noe nytt og å ta det i bruk. Derfor er det flott å se at Forskningsrådets støtte til bedrifter har økt med over 50 prosent de siste fem årene, og at vår støtte til næringsrettet forskning har økt med 33 prosent. Samtidig har skatteinsentiver gjennom SkatteFUNN blitt mer enn doblet.
Hvordan ser Forskningsrådet ut i 2020?
– Hovedstrategien vår strekker seg til 2020, så da skal vi ha oppnådd en hel del. Vi jobber målrettet for å få frem mer grensesprengende forskning, og for forskning for bærekraftige løsninger for samfunn og næringsliv. Vi har som mål å bidra til et mer forskningsorientert og innovativt næringsliv. Vi jobber også for at offentlig sektor skal utnytte forskning i fornyelsesarbeidet, og for økt internasjonalt samarbeid og EU-deltakelse.
– Jeg er opptatt av at vi skal oppleves som relevante og nyttige for de vi betjener. Jeg tror at vi derfor innen 2020 vil ha færre og bredere programmer og dermed vil framstå som mindre kompleks for både forskere og næringslivet. Jeg håper også at vi blir sett på som forutsigbare, og at vi skal kunne gi klare tilbakemeldinger også til de som ikke når opp i kampen om penger. Og så ser jeg for meg at vi tilrettelegger for enda mer internasjonalt samarbeid og og at vi er sentrale i initiativ for sammen å løse samfunnsutfordringene og nå FNs bærekraftsmål.
Forskningsrådet fikk mye kritikk i Produktivitetskommisjonens rapport og det har nå blitt klart at dere må kutte administrasjonsutgiftene med ca. åtti millioner kroner. Hvordan skal dere klare det? Hva vil prioriteres opp/ned? Vil det være mulig å spare inn 80 millioner kroner uten at det vil ramme aktivitetene deres, tror du? Isåfall, på hvilken måte?
– Det er viktig å se det store bildet først. Det er rekord i offentlige bevilgninger til forskning, og vi fikk over 1 milliard i vekst sist budsjettår. Det offentlige har nå nådd målet om over én prosent av bnp til forskning. Med det får vi også naturlig nok høye forventninger om å levere verdier tilbake til samfunnet. Det er bra. Forskning er langsiktig arbeid. Det tar tid å bygge sterke miljøer. Effektmåling er vanskelig, men det er likevel nødvendig og viktig at Forskningsrådet måles på dette. Samtidig må vi huske at Forskningsrådet også har andre oppgaver enn å finansiere forskning. Disse krever også mye innsats og gode hoder. Som eksempel bruker vi over 20 årsverk for å mobilisere og støtte forskere knyttet til EUs forskningsprogram. Når Produktivitetskommisjonen vurderte vekst i «administrasjon» ble nok ikke disse nyansene i tilstrekkelig grad forstått. I områdegjennomgangen som fulgte etter produktivitetskommisjonens rapport fikk Forskingsrådet mye støtte og anerkjennelse til arbeidet vi gjør, men vi skal samtidig alltid strekke oss for å bli bedre. Når det gjelder innsparingskravet, har vi strammet inn på flere kostnader allerede, og skal klare å gjøre mye av det ved å høste gevinster av effektiviserings- og utviklingsprosjekter vi er godt i gang med. Da kan vi levere enda bedre kvalitet for mindre ressurser. Men for å spare hele 80 millioner må vi også redusere noen av våre aktiviteter. Vi må arrangere litt færre konferanser og vil også måtte redusere noe på kommunikasjon og rådgivning. Dette skal vi få til gjennom naturlig avgang og turnover.
I disse tider er det mye spennende som skjer på innovasjonsfronten, hvilke tre trender/game-changere tror du vil ha størst påvirkning på oss/verden i årene fremover?
– Jeg må innrømme at jeg ikke er en teknologi-ekspert, og at jeg nok er skeptisk av natur – også til spådommer om framtiden. Det er ikke alt nytt som er nyttig, og det er eksempler på «destruktiv kreasjon» og derfor viktig at innovasjoner evalueres og vurderes. Men når det er sagt, tror jeg det vil skje store endringer. OECD har en oversikt over det de mener er de viktigste trendene. For min del tror jeg digitalisering er en fellesnevner for flere. Tingenes internett, utnyttelse av stordata og mulighetene for å bruke kunstig intelligens for analyser er derfor de tre trendene jeg vil peke på. Mye av dette handler alltså om informasjon og prosessering og utnyttelse av den. Det vil påvirke det meste av det som omgir oss og som vi forholder oss til i det daglige. I tillegg vil det også helt sikkert komme gjennombrudd forankret i mer fysisk teknologi, som nanoteknologi og syntetisk biologi. Men jeg tror det vil ta lengre tid og gå langsommere før det får konsekvenser for de fleste av oss.
Hvor optimistisk er du når det kommer til Norge og omstillingen vi befinner oss i? Hva konkret må til for at Norge skal lykkes?
– Jeg er generelt en optimist, men jeg tror folk flest i Norge kjenner på at vi er – og i alle fall bør være – i en omstilling nå. Regionene som er sterkest påvirket av endringer i olje- og gassbransjen, kjenner det nok på kroppen, men ellers tror jeg de fleste har det godt. Og det er sjelden et godt utgangspunkt for endring. Vi mennesker er dårlige til å overskue konsekvenser av det vi gjør, og det er vanskelig å legge om behagelige vaner. Det hjelper å være nødt til det. Vi omstiller oss bedre under press. Men omstilling er ikke noe nytt, og mange lokalsamfunn og bedrifter har vist at det går an å skape ny virksomhet. Den grønne omstillingen Norge må gjennom nå har en fordel framfor tilsvarende omstilling i andre land. Vi har to grunner – både klima og miljø og behovet for nye inntektskilder og verdiskaping. Slik sett har vi mer av en «burning platform» enn mange andre land. Det kan også bidra til at vi kan gjøre riktige valg tidlig. Vi må sørge for at det som blir helt nødvendig å gjøre om 10-20 år, blir riktige og lønnsomme valg allerede nå – både for bedrifter og for den enkelte forbruker. Politikk virker og politikken må bidra med reguleringer og avgifter på den ene siden, og investeringer i ny kunnskap og teknologi på den andre. Norge trenger nye gode, grensesprengende ideer, og kunnskap, for vår egen omstilling, og for å bidra til bærekraftmålene til FN. Vi trenger en «grønnsom» utvikling – for oss og for verden.
