INNSPILL: Bitten Schei
Artikkelforfatter Bitten Schei, kaster med dette innlegget en brannfakkel inn i likestillingsdebatten i næringslivet.
Hva mener du, diskuter på LinkedIn!
I år er det 24 år siden jeg startet egen virksomhet. Å bli innovatør ( selge tjenester ) i en industriby var langt utenfor de akseptable rammene for hva en kvinne kunne gjøre.
Kulturen hadde fokus på industriarbeidsplasser, så virkemiddelsystemet som den gang het Distriktenes Utbyggingsfond ( DU ) ga avslag på etablerertilskudd. Men det er så lenge siden, og mye har skjedd når det gjelder kvinners plass og rolle i næringslivet.
– Jeg tror mangelen på kvinnelige ledere i næringslivet handler mye om kvinner selv. Mange er ikke villig til å yte det som kreves. Det forstår jeg godt. Det er ikke komfortabelt å være leder, men det er ekstremt givende, sier NHO-sjef Kristin Skogen Lund. Hun får støtte av mange kvinner. «Glasstaket» finnes ikke lenger, og det er nå kvinnenes sitt eget ansvar å velge.
Same story, same wrapping
Tall fra Innovasjon Norge viser at det av 65 tilskudd i Oslo og Akershus i 2013, var kun åtte kvinnelige søkere. Toril Mølmen, direktør for Innovasjon Norge Akershus, sier til Budstikka at hun synes det er trist lesning når man tenker på målene om flere kvinnelige gründere. ( 40% andel kvinner i 2013 ) Tall fra GEM (Global Entrepreneurship Monitor) viser at andelen kvinnelige gründere faller globalt.
Gründer Maja Adriansen i Startup Norway, oppmuntrer kvinner til å tenke større og mer internasjonalt – enn jenteklubber med cupcakes.
Staten og kvinnegründeren
For oss som har deltatt som innovatør for økt fokus på kvinner og entreprenørskap siden midten av åttitallet, da den første kvinnemillionen ble lansert i DU, nå Innovasjon Norge, kjenner igjen argumentene. Argumenter som i praksis betyr at kvinner fortsatt er annenrangs, i den offentlige sfæren. At det er menn som teller – det er de som er viktige. Kvinner ønskes velkommen inn på mennenes arenaer, under forutsetning at vi gjør ting på samme måte som menn – og helst litt bedre.
Menn er fortsatt normen som kvinners handlinger og ord skal måles opp mot. Den maskuline forretningsplanen har vekst- og omsetningsmål, er skalerbare, har et tydelig markedsfokus, er internasjonale, kan telles og måles, er teknologidrevet og går ut på å bli størst og best i verden. Disse kriteriene blir du målt på hos virkemiddelapparatet eller hos en investor. Lønnsomheten/ bærekraften skal komme raskt.
Det feminine aspektet er i langt større grad opptatt av å gjøre godt, dekke et behov, være prosessorientert, og har derfor ikke store og hårete mål som drivkraft. Kvinner går sjeldnere konkurs, fordi de er opptatt av å bygge stein for stein. Det gjør de mer forsiktige, og mer langsiktige.
Kultivering av mannlige verdier
Som innovatør og sosial entreprenør ser jeg at disse to perspektivene også kommer til syne i feltet sosialt entreprenørskap. Ingen av disse perspektivene er feil eller riktige. Problemet er at vi alle er oppdratt i en kultur fokusert på, og orientert rundt patriarkatet. Derav er de verdier vi alle lever etter, styrt av det mannlige perspektivet. Alle våre institusjoner er basert på det mannlige prinsippet. De kvinnelige verdiene er nedvurdert og forhåndsdømt som begrensende og svake. I mer enn 8000 år har vi adoptert de mannlige verdiene og latt dem styre måten vi lever på. Disse verdier og standarder er blitt såpass integrert at det er vanskelig å gjenkjenne dem i dag.
Fitnesskulturen
Psykiater Finn Skårderud beskriver i en artikkel «Kroppen er den nye sjelen» om fitnesskulturen. Normene for bra og dårlig er svært trange. Det er nyttig å huske på at det engelske adjektivet fit opprinnelig betyr å passe inn. One size fits all- standarden er det som kvinner blir tilbudt. Vinn eller forsvinn, det er opp til deg selv. For oss kvinner, skaper disse standarder og verdier et skille mellom vår naturlige væremåte, og måten vi bør være og opptre på. Det er dette skillet som reduserer vår selvfølelse, da vi ikke får uttrykke oss etter vår naturlige væremåte. Isteden prøver vi å bli en annen, gå inn i en annen rolle, for å bli godtatt og akseptert som vellykket.
Det går ikke bra på lang sikt. Gründerrollen er en av de.
Tilpasningens pris
Som innovatør med lang fartstid i mellomrommet mellom næringsliv, det offentlige, politikere og det sivile samfunn – har jeg alltid undret meg over hva som må til for å passe inn. Å være samfunnsentreprenør betyr at du ønsker å løse en samfunnsutfordring på en innovativ måte. Mitt fokus har i et langt arbeidsliv vært knyttet til kvinner og entreprenørskap, deres manglende evne til å bli sett og verdsatt som viktige bidragsytere til samfunnet, enten i Norge eller i Afrika. For å forstå hvordan ulike kulturer behandler sine kvinner, har jeg vandret fra rike Norge til Russland, Kina for så å havne på bunnen av rikdomspyramiden i Afrika. Alle steder har gjennomgangstonen vært den samme; Kvinner er mindre verdt enn menn. Maskulinitet og vekst er den kulturelle koden. Etter hvert kommer der flere marginaliserte grupper inn på arenaen som blir fanget i det samme mønsteret.
Det innovative Norge
Hvert år går milliarder av kroner til norsk nyskaping, men de treffer i liten grad de kvinnelige gründerne. Det trengs virkemidler som virker også for kvinner, da de har annerledes utfordringer enn menn.
Andelen kvinner som starter egen bedrift i Norge er i dag, er i underkant av 24 prosent. Det har vært små endringer de siste 20 årene.
Glemte man at kjønnsskjevhetene i næringslivet er resultat av mer grunnleggende prosesser i det kjønnsdelte norske samfunnet? Det er i alle fall ikke mulig å kvotere seg til tilfredsstillende kvinneandel blant bedriftsetablerere. Spørsmålet er om man vet hvilke virkemidler som trengs?
Historisk har entreprenørskap og bedriftseierskap vært menns domene. Når kjønnslikestillingen gradvis har vunnet fram i Norge, ser vi resultater i form av høy andel av kvinner i arbeidsmarkedet og relativt god representasjon av kvinner i det politiske liv på topp nivå. I kommune Norge står det dårligere til.
Under overflaten
De store utfordringene ligger i større samfunnsmessige strukturer og prosesser knyttet til kjønnsdeling i arbeidsmarkedet, tradisjoner for eierskap og forventninger til kvinnerollen som i liten grad samsvarer med entreprenørskap og næringsliv.
Det vil alltid være slik at det er mange gründere som ikke får kapital til prosjektene sine. Det er når det kan påvises en systematisk skjevhet, at problemstillingen blir et offentlig anliggende. Dagens virkemiddelordning rettet mot kvinner ser ikke ut til å virke i tilstrekkelig grad.
Hvor er det kollektivet opprøret?
I etableringen av Innovasjon Norge ( IN ) i 2004 manglet kvinner som målgruppe . Vi protesterte – og ble hørt. I et globalt perspektiv råder kvinner over 1% av eiendom og 10% av kapitalen. En krone tjent er en krone tjent, enten det er i et personforetak eller i et AS, i en liten eller stor bedrift. Sånn sett har kvinner ingenting å skamme seg over, enten de tjener det på cupcakes eller andre ting. Jeg tror at mange kvinner ikke henvender seg til virkemiddelapparatet, da de vet at de ikke passer inn.
Les også: Kjipe tall for kvinnelige gründere
I boka «Træthedssamfundet» skriver den tysk-koreansk filosofen Byung-Chul Han at raseriet i vestlige samfunn er erstattet av individualisert irritasjon. Samfunnet er gjennomsyret av en positivitet som lammer det kollektive opprøret. Han mener at en individualisert ideologi bunner i et kontinuerlig jag etter prestasjoner, som erstatter den ytre autoritet med en indre. Mennesket mangler en instans til å beskytte seg mot seg selv. Det tjener kapitalkreftene ved at produktiviteten hos enkeltindividet øker.
En av de viktigste frigjøringsprosessene i vår vestlige kultur har feminismen stått for. Det er en tankevekker å se at individualiseringen gjør at kvinner ikke kollektivt står opp og jobber for felles interesser. Mangfold taper. Fitness vinner. Og kvinner blir igjen sittende med skammen over å ikke være gode nok.
Les mer om artikkelforfatter Bitten Schei her: www.mothercourage.no
